LITTLE MAN FROM ANOTHER PLACE

Det teologiske sitatet 110212

2012-02-11T09:25:00.000+01:00

Dagens sitat er også uttenkt av meg selv. Det er godt mulig her også, at andre har tenkt det før, men det får våge seg. Sitatet dreier seg om teologiens grenser. Her kommer det. "Teologien lever i skyggen av Aristoteles." Jeg regner med de fleste med et visst innsyn i teologihistorie forstår hva jeg mener. Spørsmålet er om en eldgammel filosof skal sette grenser og regler for vår tenking. Det synes visst de fleste teologer å mene.

Det teologiske sitatet 020212

2012-02-02T13:26:00.000+01:00

Dagens teologiske sitat er det rett og slett jeg som har formulert. Muligens har andre formulert det før meg, eller kanskje har noe lignende blitt sagt før, men det får være. Dette er tross alt min blogg. Sitatet er ganske åpent og kan derfor tolkes på mange måter. Denne ambiguiteten er på sett og vis bevisst, men sitatet oppstod spontant, ikke som resultat av refleksjon rundt måter å formulere det på.

Her kommer det: "Helvete lurer bak mangt et smil."

Tilværelsens gåte

2012-02-01T15:08:00.000+01:00

Jeg har funnet tilværelsens gåte. Ikke svaret på tilværelsens gåte, men tilværelsens gåte. Den er blitt lysende klar for meg, men jeg har ikke hørt noen si eller skrive den før. I et lynglimt fremstod den i all sin klarhet, og for meg er det utrolig at jeg ikke har hørt om den før. Nå lurer selvfølgelig alle hva denne tilværelsens gåte i så fall består i, hvordan den sløres av på prent.

Men den sløres ikke av på prent. Den er en hemmelighet jeg kommer til å ta med meg i min grav. Konsekvensene av denne tilværelsens gåte er så store at den ut fra et utilitaristisk perspektiv bør holdes skjult. Men synet på tilværelsen endres når tilværelsens gåte presser seg frem. Det er dog en annen historie.

Tor Jonsson

2012-01-22T15:02:00.000+01:00

Forrige uke fikk jeg billigutgaven av Tor Jonsson samlede dikt i posten. Etter å ha skummet gjennom noen av diktene, har jeg langt på vei fått bekreftet noe jeg lenge har ant: Tor Jonsson er en meget betydelig lyriker, og en som er vel verdt å sette seg inn i for mennesker som ønsker å utforske den menneskelige grunntilstand, særlig for mennesker som på mange måter er fattige og ensomme. Det er mye stoff om Jonsson på nettet, så jeg skal ikke skrive mye. Men det som imponerer meg mest, er kanskje hans ærlighet og kamp for å holde hodet over vannet trass motgang. Dessverre ble hans kamp kronet med tap - en tragedie for nynorsk, og norsk, litteratur. For litt over hundrelappen får man hans samlede dikt (takk, Samlaget!). Sjelden er så mye ånd samlet mellom to permer for så lite penger. Løp og kjøp!

Hans ærlighet synes stor også på det religiøse området. Jonsson lengtet kanskje etter en Gud som syntes ham vanskelig å finne. Her er det fascinerende diktet "Ufødd gud", som i alle fall gav meg mangt å tenke på:

Ufødd gud

Det ligg eit frø i hjarta.
Men hjarta er av is.
Frøet er din løynde draum
om paradis.

Det brånar is i elden.
Og elden brenn og brenn -
Livet andar glede inn
i gode menn.

Vi går mot heilagdomen
i jordisk kyrkjeskrud.
Livet er ei lengsle mot
ein ufødd gud.

Kan Gary Johnson redde Obama?

2012-01-07T13:25:00.002+01:00

Så er det klart: Gary Johnson søker nominasjonen som presidentkandidat for det libertarianske partiet i USA. Dette ble annonsert 28.12.

For mange nordmenn er nok det libertarianske partiet ganske ukjent. Det er et parti som fremhever eiendomsretten og ønsker at enkeltindividet skal beskyttes fra staten. Skatter bør forbys eller reduseres til et minimum (debatten går mellom anarko-kapitalister og "minarkister") om hvor lite staten skal kunne skattlegge. En minarkist må godta noe skatt.

Gary Johnson er en tidligere republikansk guvernør fra New Mexico som nå har trukket seg fra racet om å bli republikanernes presidentkandidat. Hans grunnsyn om en minimal stat vil gjøre at han politisk sett vil kunne trekke mange stemmer fra Tea Party-bevegelsen, særlig de som er opptatt av økonomi.

I moralske spørsmål er han kanskje mindre spiselig. Han mener staten ikke skal blande seg inn i folks liv, og dermed vil han blant annet gjøre marihuana lovlig.

Jeg tror Johnson, hvis han blir libertarianernes presidentkandidat, vil være i stand til å ta såpass mange stemmer fra Tea Party-republikanere at han kan vippe valget i Obamas favør. Tidligere har ikke libertarianerne fått mange stemmer ved valg, men denne gangen kan det hende de får en kandidat som har nok tyngde til at de kan bli et reelt tredjeparti. Jeg tviler på han får veldig mange prosents oppslutning, men mange republikanere vil nok mene at forskjellen på Romney (hvis han bli nominert, noe de fleste tror) og Obama prinsipielt er så liten at det kan være fristende å stemme på Johnson for å markere misnøye med Washington. Obama har i alle fall alt å vinne på at Johnson blir nominert.

Nytt år

2012-01-02T20:39:00.000+01:00

Mange mennesker har mange nyttårsforsetter. Det har ikke jeg. Men jeg hadde noen konstruktive dager rundt nyttårsskiftet og tenkte mye på året som har gått. Og på mange måter vil jeg si at 2011 er ett av de mest lærerike årene i livet mitt. Jeg har lært mye om hva som er viktig i livet, og et stikkord her er enkelhet. Å rydde opp i eget liv og finne ut hva som er viktig for en. Kanskje kom dette klarere frem i fjor enn andre år.

Simple living, rett og slett. En følge av refleksjonene er at jeg vurderer å kutte ut facebook. Visst er det kjekt, men det tar masse tid, og ofte er alle mulige oppdateringer mindre viktige. Samtidig har facebook sine fordeler (linker man følger med på, enkel info om hvor folk er i verden). Men de siste to månedene av året var jeg ikke pålogget facebook, og etter hvert ble det ikke noe savn. Vi får se.

På slutten av året leste jeg noen bøker om, av alle ting, psykoterapi. Spennende og perspektiverende! Jeg vil anbefale alle å lese noen av bøkene til Irvin D. Yalom. De er utfordrende for den som ikke er vant til terapi, men den sier mye om det å være menneske.

Så får vi håpe at de fine ordene varer, og at jeg bruker den nyvunne innsikten til bate for meg selv og andre i 2011. Samtidig vil jeg ønske de mange (ironi, blogging er nok noe som kan bli nedprioritert i 2012 grunnet mangel på lesere) leserne mine et godt nytt år!

Hold deg til veven

2011-12-22T22:19:00.000+01:00

Jeg er glad i modernistisk litteratur, særlig den litt depressive og dunkle typen, og her en dag kom jeg over et spennende dikt av en lyriker jeg setter høyt: Gunvor Hofmo. Diktet heter "Hold deg til veven" og er fra diktsamlingen "I en våkenatt" (1954):

Hold deg til veven

Som kveg, dyr
drives vi fra våre horisonter
(værelser, piano
ansikter vi var bundet til).
Vårt sinn oversvømmes av tåke.
Et annet sinn
en fortid
dunkel som en sti vi våkner opp på
og ikke kjenner.
Hold deg til veven!
En hvit frakk,
ord som veier et annet liv enn vårt.
Hold deg til veven!
Og vi vever.
Håndkler! Lys som vi holder fast.
Et annet liv.
Lakner! Mørket vi gikk igjennom:
Ofret som ser seg selv
i evig møte med sin morder
bærende ens eget ansikt.
Hold deg til veven!
Og vi vever de tomme hus
der Kristus står bakbundet.

Her er det mye spennende å undre seg over. Hva er veven et bilde på? Noe evig, allmennmenneskelig, til alle tider? Meningssøking? Hva menes med at vi drives som kveg? At vi dypest sett er underlagt krefter vi ikke har kontroll over? Hva menes med at vi vever håndklær og laken? Har lys og mørke sammenheng med håndklær og laken (som teksten kan tyde på), eller er det flere tekstlag som løper i hverandre?

Slutten er ganske modernistisk der det står vi vever tomme hus med Kristus bakbundet. Kanskje er veven ikke noe man kan bygge på, et fåfengt prosjekt der vi mennesker søker mening i noe som ikke gir det? Eller er slutten et bilde på at vi forkaster Gud? Er gjentagelsen "Hold deg til veven" knyttet til vårt ønske om å skape mening, sammenheng, strukturer?

Hva er ofret som ser seg selv, evig møtende sin morder i sitt eget ansikt? Bærer alle mennesker skyld for vondskapen? Ødelegger vi oss selv, enkeltvis og kollektivt? Dunkelt! Dette er et dikt som man kan grunne på lenge, og det kjennetegner god lyrikk!

Yarden

2011-12-20T13:28:00.003+01:00

Denne juleferien har jeg tenkt å lese noen svenske bøker. I dag har jeg lest en kort roman, nemlig Kristian Lundbergs "Yarden". Dette er en lyrisk preget roman om det svenske samfunnets skyggesider - om mennesker nederst i arbeidslivet, timearbeidere som må slite med sin egen kropp og konkurrere med mange andre, særlig er dette innvandrere. Boken kan minne om wallraffing i sin avsløring av arbeidsforhold og kyniske arbeidsledere.

Dette er 2000-talls sosialrealisme, og for en akademiker i det beskyttede Norge er det en veldig nyttig påminning om hvor privilegerte vi egentlig er i dette landet. Jeg skal ikke si at boken oppfordrer til sosialisme, men den viser hvor ufri man er uten penger i det kapitalistiske samfunnet. Dette gjelder selvsagt mange, men det er ulik måte å være hore på (et av bokens poenger er at vi alle er "horer").

Selv stiller jeg meg intellektuelt til disposisjon for det norske skolevesenet - og får 25000 utbetalt den tolvte hver måned for det. Skikkelig fri er man ikke uten store pengemengder. Det er en konsekvens av å leve i et kapitalistisk samfunn der man lever av å selge sin arbeidskraft eller varer og tjenenster.

Boken anbefales, ikke minst fordi den tvinger en til å tenke over ens eksistens og at mennesker på mange måter er produkt av forutsetninger man ikke har kontroll over (deler av romanen er også en gripende oppvekstfortelling).

Gjendiktning på i-mål

2011-12-13T12:27:00.004+01:00

Jeg mener i-målet er et estetisk overlegent språk, og det er direkte tragisk at det fra 1. august neste år tas ut av rettskrivingen. I dag har jeg gjendiktet et dikt på i-mål for å gi det en liten hyllest, nemlig "The Sick Rose" av William Blake. Dette er et fascinerende dikt jeg har blogget litt om før. Først kommer den engelske teksten, så min gjendiktning:

The Sick Rose

O Rose thou art sick.
The invisible worm,
That flies in the night
In the howling storm:

Has found out thy bed
Of crimson joy:
And his dark secret love
Does thy life destroy.

Den sjuke rosa

Å rose du er sjuk!

Den åndevorne ormen

som sviv i natti

i den hylande stormen,

hev funne ditt lægje

av blodraud fagnad.

Og hans mørkløynde kjærleik

er din øydande lagnad.

Det mest spesielle ordet her er nok «åndevorne». Her kunne jeg selvsagt valgt «usynlege», men det er litt prosaisk. Ordet «åndevoren» finner jeg bare på ett sted på hele internett, nemlig den digitale ordbokens forslag til synonymer for ordet usynlig. Men jeg likte ordet godt, og valgte å bruke det.

Om å gå i seg selv

2011-12-11T20:29:00.000+01:00

Alle som lever i samfunn så til de grader opptatt av perfeksjonisme som de vestlige samfunnene har blitt, eller som underkaster seg et etisk regime med høye krav, må før eller siden møte (idealbilder av) seg selv i døren. Det kan være meget ubehagelig. Jeg fant noen ord av Vinje i Sandemoses "Det svundne er en drøm" som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Ikke bare perfeksjonistene på alle mulige felt, men alle som møter mennesker og ønsker godhet:

Um du for den rette spegelen stod,
og såg so ditt sanne verd,
du då måtte tapa ditt livsens mod,
for det du slik stakkar er.

Så gjelder det å reparere de knuste speilbilder og brustne fernisser. Men det kan jeg blogge om en annen gang.

Eisegese

2011-12-11T11:17:00.000+01:00

Denne uken har jeg kost meg med en god bok om noen fortolkinger av Åpenbaringsboken i Bibelen, Kenneth G. Newports "Apocalypse & Millennium. Studies in Biblical Eisegesis" (Cambridge University Press, 2000).

Generelt gir boken en god innføring i lesninger av Åpenbaringsboken og dels Daniels bok. Særlig er delen om Syvendedagsadventistene interessant, da disse mener det andre dyret i Åpenbaringens kapittel 13 er USA. Helt til slutt kommer Newport inn på lesninger Branch Davidians (de som brant inne i Waco) og deres leder David Koresh (et navn som skal vise at kong Kyrus i Jesaja er en type for Koresh (som da blir kong Kyros' antitype)) hadde av samme bøker. Anbefales!

Et ord jeg har lært av å lese denne boken, er eisegese (motsatt eksegese). Dette betyr enkelt sagt å lese ting inn i tekster uavhengig av teksten. I møte med Åpenbaringsboken, som har blitt tolket på så utrolig mange måter, er det nokså åpenbart at slikt gjør seg gjeldende (især da kristendommen var betydelig mer polarisert enn i dag og man gjerne ville demonisere fiender som Babylon den store (den store skjøgen), Dyret, Antikrist). Samtidig er det en tekst som er såpass dunkel at grensen mellom eksegese og eisegese kanskje er flytende?

Og hvis man tenker videre: hvem har rett til å definere hva som er grensen mellom eksegese og eisegese? Driver vi ikke alle til en viss grad eisegese i møte med Bibelen eller andre tekster? Newport henviser til Iser, og som en oppsummering vil jeg ta med dette sitatet om teksttolkning (s. 19). Det er noe både teologer og norsklærere kan ha i bakhodet i møte med folks teksttolkninger:

"Is it the reader or the text that has control of the process? In all probability the answer comes somewhere between these two poles. Readers bring to the texts their own presuppositions, prejudices, interests and desires, and those subjective elements have a major impact on the way the text is understood. However, the text imposes at least some element of order on the reader's thoughts and gives the interpretation a basic structure. The text may be pliable, but it cannot be dispensed with altogether."

Så to spørsmål til ettertanke til slutt. Er ikke kirkesamfunnenes lesninger av bibeltekster kollektiv eisegese? Og vil ikke en som er oppdratt i en bestemt religiøs fortolkingstradisjon, nettopp bruke eisegese for å få t.d. Bibelen til å passe inn i det vedkommende er oppdratt i?

Dagens boktips og teologiske sitat

2011-11-14T20:11:00.000+01:00

I dag vil jeg anbefale en bok: Ragnar Skottenes "Gudsbilde og fortapelsessyn. En teologihistorisk analyse av norsk helvetesdebatt 1953-1957". Bak den noe tunge tittelen skjuler det seg en liten skattkiste av en bok.

Bakgrunnen for boken er helvetesdebatten i Norge som blusset opp etter Ole Hallesby sin berømmelige helvetestale. Kristian Schjelderup reagerte voldsomt og mente kjærlighetens Gud ikke kunne pine mennesker i all evighet.

Ragnar Skottene trekker frem mange av debattantene som gjorde seg gjeldende. Gjennom det får man belyst viktige problemstillinger knyttet til dikotomien Gud som hellig og kjærlig. Mitt inntrykk er at mange av teologene på den tiden, høyt beleste (og gasjerte) menn(esker), slet voldsomt med å forstå denne gåten, og lot det være med at vi måtte bøye oss for underet. Andre var "strengere" i sitt syn.

Alle som vil mene noe om fortapelsen, vil ha fordel av å lese denne boken. Mye allmenn teologihistorie belyses, men debatten ble ført i en norsk kontekst, og for den som vil forstå statskirken i dag, er denne boken et must.

Jeg vil si "liberalteologene" vant på den måten at etter Hallesby er fortapelsen som evig tortur de facto, om enn ikke de jure, avskaffet i den norske statskirken (og dels de frikirkelige miljøene).

Men kanskje er det moderne tanker knyttet til menneskeverd og rettferdighet mer enn Schjelderup som gjør at tanken om den evige pine er vanskeligere å forholde seg til enn noensinne?

Dagens teologiske sitat er av biskop i Tunsberg, Bjarne Skard, og det belyser noe av den spenningen mellom Gud som hellig og dømmende på den ene siden og uendelig kjærlig på den andre.

"Heller ikke forlanges det av noen at han skal makte tankemessig å "forene" Guds kjærlighet med helvetesforestillingen, like lite som med Guds vrede eller med den stedfortredende lidelse. Kristendommen er ikke et idékompleks som skulle gå opp i en etter våre begreper forholdsvis harmonisk "kjærlighetens religion" - her krysses skarpere klinger enn som så."

Her må man si seg enig med Skottene når han skriver at "[m]ed dette vedgikk Skard at heller ikke han forstod seg på dette. Men det er ingen hindring i å holde fast på det, mente han."

Så får hver enkelt vurdere om det er mulig å på den ene siden postulere det man mener er en evig sannhet for alle mennesker til alle tider, for så på den annen side å si at dette kan man ikke begripe. Har man ikke da utelukket den menneskelige logikk fra teologien? Eller er teologien ulogisk når man gjør Gud til en buddy?

Equus

2011-11-12T10:39:00.001+01:00

I dag har jeg lest et meget interessant drama: "Equus" av Peter Shaffer fra 1973. Det tar opp mange tema som er relevante til alle tider. Hva skal vi gjøre med begjæret? Hva er meningen med livet, dypest sett? Er en allvitende Gud lite annet enn en plage? Hva er egentlig "normalt"?

En ung mann (Alan Strang) blinder hester i en grufull forbrytelse. Men hesten symboliserer Gud. Equus er hest på latin, og i dramaet kommer det tydelig frem at Equus alluderer til Jesus (viktige hendelser skjer også i en stall). Homoerotikk spiller også en rolle i dramaet. Foreldrene til den unge mannen er en ateist og en fanatisk kristen. Som barn blir Alan Strang fascinert av voldelige bibelvers. Slik sett kan en relgionskritikk også leses inn i dramaet. Jeg skal ikke røpe mer, men det er mye spennende (i flere betydninger av ordet) i dramaet.

Dette stykket gav meg mye å tenke på, mer enn jeg har fått fra en bok på lenge. Hvis du godtar religionskritikk og allusjoner til homoseksualitet og er i stand til å lese tekster med et åpent sinn, vil dette verket gi deg tankearbeid en god stund fremover. Anbefales!

Den mest oppskrytte filmen - siste del?

2011-11-10T18:22:00.002+01:00

Jeg har blogget en del om oppskrytte filmer det siste året. I dag så jeg den som trolig, ut fra dens veldig høye plassering på imdb.com, for meg må regnes som historiens mest oppskrytte film: "Inception".

What a mess!

Vi er i en drøm i en drøm, eller var det en drøm i en drøm i en drøm? Eller var det bare en drøm? Kanskje jeg er for dum til å forstå. Plottet er ganske så forvirrende, musikken direkte plagsom, sceneskiftene veldig hurtige til tider, personene er irriterende, premisset er mildt sagt pussig. Idéen bak filmen er kanskje bra, men dette ble bare anmassende og sært.

Jeg sier ikke at filmen er dårlig. Visst er spesialeffektene gode. Storyen er intelligent uttenkt. Men slikt biter ikke alltid på meg. Dette er en av de filmene som blir en lidelse hvis man ikke er med på leken eller premisset filmen hviler på. Jeg hadde litt den samme opplevelsen med "Memento". Jeg kan ha en forståelse for at mange liker filmen, men den er ikke en av historiens beste, rett og slett fordi det blir "overintelligent" (og kjedelig intellektuell selvdigging fra filmskapers side). Noen filmer er sånn at man etter fem minutter skjønner at dette kommer til å bli en miss. Denne var slik.

For meg er 100 minutter en passende lenge på en film. Denne varte nesten 140, og dermed blir irritasjonen over at pinen trekker ut, enda større. Men det er nå en rent personlig idiosynkrasi jeg har.

Eldre filmer er rett og slett så utrolig mye bedre enn tomheten all verdens spesialeffekter fra Hollywood prøver å skjule. Dumme premisser og flat dialog kan ikke skjules av visuell kraft i spesialeffekter. De kan tjene en funksjon, men en troverdig historie med karakterer man kan like, er for meg conditio sine qua non i filmer som ønsker å fortelle en historie.

Nå er det selvsagt filmer som vil noe mer enn bare å fortelle en historie. Mengdevis av slike fins som er mye bedre enn "Inception". For meg er dette en dårlig actionfilm forkledd som noe pseudointellektuelt helt uten rot i røynden.

Ellers var det noen artige allusjoner til "The Shining" som trakk opp.

Kanskje har Hollywood kvernet ut så mange filmer at man har gått inn i en idétørke? Jeg begynner å lure etter hvert som jeg ser moderne film.

Yndlingsfilm?

2011-11-08T21:58:00.001+01:00

Som mange kanskje vet, har jeg sett en del film de siste årene. Her i kveld begynte jeg å lure på om jeg har noe jeg kan kalle en yndlingsfilm, en film som peker seg ut på en spesiell måte i forhold til alle andre filmer. Jeg har sikkert blogget om noe lignende tidligere, men for en som ser såpass mye film som meg, er det et med jevne mellomrom stadig tilbakevendende spørsmål. På imdb.com har jeg satt karakter på nesten 1000 filmer og serier siden jeg begynte å interessere meg for film. Der er det vel sju filmer jeg har gitt toppkarakteren 10/10.

Egentlig er det veldig lenge siden jeg gav 10/10 til en film. Muligens er jeg blitt blasert etter å ha sett mange filmer. Eller kanskje jeg har "støvsugd" markedet for de virkelig gode filmene.

Hvis jeg skulle peke ut en yndlingsfilm nå, er det kanskje fire filmer som er reelle kandidater: "Vertigo", "Carnival of Souls", "Persona" eller "Winter Light".

Men på samme måte som med bøker har ulike filmer ulike kvaliteter. Disse filmene har bidratt med mye i livet mitt (jeg har sett dem mange ganger), men de er så ulike at de ikke kan sammenlignes. "Vertigo" er den beste historien jeg kjenner til på film. Men de tre andre treffer meg dels på et dypere, indre plan (skjønt det gjør dels "Vertigo" også). Og de tre sistnevnte har vært med å vise meg at film kan være stor kunst. "Persona" var en ren åpenbaring i så måte.

Det rette er nok å si at jeg har fire yndlingsfilmer. Hva med deg? Har du en bestemt yndlingsfilm? Eller har du sett filmer som har endret livet ditt?

Postere

2011-11-07T21:20:00.000+01:00

I det siste har jeg begynt å interessere meg litt for postere. Grunnen er kanskje at det er en ualminnelig samensatt og bred kunstart, med mange funksjoner. Samtidig er den ikke for komplisert. I sommer leste jeg meg litt opp på reklame, og det var også en liten trigger for interessen. Jeg får faktisk en nostalgifølelse av å se gamle postere, særlig filmpostere. Men postere er også kunst! Øverst ser dere "Flower Child" (1967) av Bradbury Thompson, en svært innflytelsesrik grafisk designer.

Done Is a Battle

2011-11-07T21:01:00.000+01:00

Forleden kom jeg over en flott påskesalme av William Dunbar (ca. 1460-1523). Den handler om Jesu oppstandelse som en kamp med djevelen. I tillegg skildres Jesu nedfart til Helvete og en utfrielse av fromme sjeler som levde før Jesu første komme. Dette var en fryd å lese! Diktet kan for øvrig minne om Grundtvigs "I Kveld blev der banket paa Helvedes Port". Nyt!

Done Is a Battle

Done is a battle on the dragon black,
Our champion Christ confoundit has his force;
The yetis of hell are broken with a crack,
The sign triumphal raisit is of the cross,
The devillis trymmillis with hiddous voce,
The saulis are borrowit and to the bliss can go,
Christ with his bloud our ransonis dois indoce:
Surrexit Dominus de sepulchro.

Dungan is the deidly dragon Lucifer,
The cruewall serpent with the mortal stang;
The auld kene tiger, with his teith on char,
Whilk in a wait has lyen for us so lang,
Thinking to grip us in his clawis strang;
The merciful Lord wald nocht that it were so,
He made him for to failye of that fang.
Surrexit Dominus de sepulchro.

He for our saik that sufferit to be slane,
And lyk a lamb in sacrifice was dicht,
Is lyk a lion risen up agane,
And as a gyane raxit him on hicht;
Sprungen is Aurora radious and bricht,
On loft is gone the glorious Apollo,
The blissful day departit fro the nicht:
Surrexit Dominus de sepulchro.

The grit victour again is rissen on hicht,
That for our querrell to the deth was woundit;
The sun that wox all pale now shynis bricht,
And, derkness clearit, our faith is now refoundit;
The knell of mercy fra the heaven is soundit,
The Christin are deliverit of their wo,
The Jowis and their errour are confoundit:
Surrexit Dominus de sepulchro.

The fo is chasit, the battle is done ceis,
The presone broken, the jevellouris fleit and flemit;
The weir is gon, confermit is the peis,
The fetteris lowsit and the dungeon temit,
The ransoun made, the prisoneris redeemit;
The field is won, owrecomen is the fo,
Dispuilit of the treasure that he yemit:
Surrexit Dominus de sepulchro.

En bra bok om språk!

2011-10-30T11:01:00.000+01:00

Denne uken har jeg lest en god bok om språk jeg bare må anbefale. Den heter "Language Myths" og er redigert av Laurie Bauer og Peter Trudgill.

Noe av det flotte med boken er at man er forskånet fra lingvistiske fagtermer i ganske stor grad. Dermed slipper man alt som lukter av IPA-alfabet og obskure termer som gjør lesning av mange lingvistiske bøker tung.

I tillegg er boken engasjert skrevet og inneholder korte og oversiktlige kapitler om mange emner. Nå skal det sies at en del av eksemplene er hentet fra det engelskspråklige området, men mye har universell gyldighet.

Det er et stort spekter av emner som tas opp: Hvorfor endrer ord betydning? Er det nødvendigvis ille at språk endres? Er engelsk stavemåte så ille? Er fransk et så logisk språk som man (franskmenn) skal ha det til? Er barn så dårlige skriftlig i dag kontra tidligere? Finnes det språk uten grammatikk? Er noen språk vanskeligere enn andre? Hvordan ser amerikanere på ulike aksenter?

For min del har boken bekreftet mye jeg har tenkt om språk. Verden går ikke bakover eller fremover i språket; det utvikler seg. Slik har det alltid vært, og slik vil det være. Statustalemål er regnet som "bra" på grunn av konvensjon og har intet inherent med statustalemålet i seg selv å gjøre.

Etter å ha lest boken, burde jeg egentlig oppvurdere mitt eget talemål. Men det gjør jeg ikke. Jeg fastholder at trøndersk talemål ikke er spesielt pent å høre på eller kommunikativt.

Uansett: løp (eventuelt: tasteklikk) og kjøp. Her får man mye interessant for under hundrelappen.

Filmferien

2011-10-16T09:47:00.000+02:00

Da er en høstferie snart over. Høsten i Hardanger har vært grå, men i ferien har det faktisk vært noen dager med fint vær.

Film blir det alltids tid til allikevel, og for de som kjenner meg, er det ingen bombe at det blir satt av tid til det. Hvis noen av leserne er filmentusiaster, tenkte jeg det kunne være av interesse å se filmene jeg har sett i ferien. Jeg setter dem opp etter årstall, med karakteren jeg gav på imdb.com.

"Jeanne d'Arc" (1928): 8/10
"The Most Dangerous Game" (1932): 4/10
"Gaslight" (1944): 6/10
"The Woman in Green" (1945): 4/10
"Jigsaw" (1949): 4/10
"Cabirias netter" (1957): 7/10
"Ashes and Diamonds" (1958): 7/10
"Aguirre, der Zorn Gottes" (1972): 6/10
"Made in Britain" (1982): 6/10
"The King of Comedy" (1983): 8/10
"Efter repetitionen" (1984): 6/10
"Der siebente Kontinent" (1989): 6/10
"Veronikas to liv" (1991): 5/10
"The Man Who Wasn't There" (2001): 5/10
"Nokas" (2010): 4/10
"Fritt vilt III" (2010): 1/10

Hvid det er noen filmer her jeg mener folk absolutt bør få med seg, er det "The King of Comedy", "Jeanne d'Arc" (men den er meget spesiell) og "Cabirias netter". De er alle interessante filmer som har kvaliteter som hever dem over gjennomsnittet.

The Stonebreaker

2011-10-01T16:25:00.001+02:00

Det er fascinerende hvordan vi mennesker kan oppfatte det samme helt ulikt. Den engelske fattigloven fra 1834 gjorde det mulig å tvinge mennesker til å arbeide for støtte, gjerne i fattighus. Oliver Twist er skrevet som en reaksjon på denne loven. Både John Brett og Henry Wallis laget med ett års mellomrom et maleri med samme tittel som overskriften. Mens Wallis kritiserte ordningen, idylliserte Brett den samme. Og dette viser seg veldig tydelig i maleriene:

Wallis' maleri alluderer til at personen er arbeidet i hjel:

Bretts maleri er en ren idyll, med en velfødd gutt i vakre omgivelser:

Landskapsmaleri

2011-09-29T11:11:00.000+02:00

Jeg er glad i landskapsmalerier. Dette bildet av Bob Ross er spennende fordi det gir en følelse av ulike årstider på samme tid. Og det er selvsagt vakkert, slik et landskapsmaleri skal være. Sjekk han gjerne ut.

Hvile i skogen

2011-09-29T11:05:00.000+02:00

Jeg synes Johan S. Welhaven er en fantastisk lyriker. Her er diktet "Hvile i Skoven" fra "Nyere Digte" (1844). Som naturskildrer søker Welhaven sin like i norsk lyrikk. Den som ser etter, vil finne nasjonalromantiske og høyreromantiske trekk i diktet også.

Hvile i skoven

I Graneholtet ved Middagstid,

naar Sommersolen brænder,

svæver en Luftning hid og did,

og kjøler din Pande, og er saa blid

som et Vift af vinkende Hænder.

Der er i den fagre Ensomheds Skjød

lindrende Ro at finde,

den blommede Grund er fløielsblød,

og frisk og slummerbringende sød

er Granernes Duft derinde.

Og inden du lukker dit Øie til,

vugges du alt i Drømme.

Du hører en Klang, saa forunderlig mild;

der blandes Toner af Klokkespil

og raskt henrislende Strømme.

Du hører Suus af den viltre Elv,

som Orekrattet dølger,

hvor Huldrens Kvæg under Løvets Hvælv

søger et Ly, og vogter sig selv,

og drikker af klare Bølger.

Der hvisker et Sagn for din tryllede Sands

igjennem dit Sovekammer.

Den dybe Skygge, den gyldne Glands

vexler i sagte, zittrende Dands

paa hundrede ranke Stammer.

Og see, bag den tætteste Granerad

sidder den fagre Huldre;

hun blotter sin Barm i Straalernes Bad,

og kjøler med Vift af et Skræppeblad

de deilige nøgne Skuldre.

Hun eier Lunden og har den kjær,

og derfor er den fredet.

Og Øxen tør aldrig klinge der,

og Ingen tør komme det Gjemsel nær,

hvor Aarfuglens Seng er redet.

Men vandrer du did for at søge Fred

da er der trygt at hvile;

du mærker en Lyd som af sagte Fjed,

der lede dig hen til et Skyggested,

hvor tusinde Blomster smile.

Og hviler du der ved Middagstid,

naar Sommersolen brænder,

da svæver Luftningen hid og did,

og kjøler din Pande, og er saa blid

som et Vift af vinkende Hænder.

Valgtips

2011-09-11T16:16:00.000+02:00

I morgen er det valg i Norge. Jeg må innrømme at jeg ikke er den som bryr meg mest om lokalvalg. En del kronikker har i det siste satt fokus på spørsmålet om vi i det hele tatt kan sies å ha lokalstyre i Norge. Det "ulovlige" budsjettet i Bergen vil mange mene viser at kommunepolitikerne i realiteten er bastet på hender og føtter. I tillegg kommer det at politikerne vedtar lovfestede rettigheter til innbyggerne uten at det følger med midler. Og fylkeskommunen må vel også soes å være et vingeklippet og unødvendig organ. Men det er nå så.

Her kommer mitt tips for kommunevalget og fylkestingsvalget. For min egen del er jeg faktisk mest spent på fylkestingsvalget. Det kan i størst grad av de to valgene ses på som en meningsmåling som viser hvordan partiene står i forhold til stortingsvalget om to år (med det caveat at Høyre i Oslo neppe vil være like sterke ved et stortingsvalg (kommunevalget i Oslo teller på landsresultatet både i kommune- og fylkestingsvalget)). Jeg regner Arbeiderpartiet sterkere enn mange av de siste målingene. Grunnen til at jeg gjør det, er at jeg tror de er noe overrepresentert i forhånsstemmene (som det er et rekordantall av i år), grunnet sympatieffekten av Utøya-hendelsen.

Kommunevalget:

R: 1,6
SV: 5,0
AP: 32,8
SP: 6,3
V: 6,1
KRF: 6,0
H: 25,1
FRP: 13,3
ØVR: 3,8

Fylkestingsvalget:

R: 1,6
SV: 5,4
AP: 33,2
SP: 6,6
V: 5,9
KRF: 5,5
H: 24,4
FRP: 14,4
ØVR: 3

David Ligare

2011-09-10T11:43:00.000+02:00

I dag kom jeg tilfeldigvis over et bilde av den amerikanske kunstneren David Ligare (1945-). Han er visst både postmoderne og neoklassisist (uten at jeg skal skryte på meg nok kunnskap om maling til å si om det er noe voldsomt spesielt med det). Men jeg liker bildene hans og håper leseren av bloggen kan få glede av å se dem.

Verdens beste location?

2011-08-12T16:40:00.000+02:00

Vi er alle ensomme i en verden som kan synes øde og tom, uten genuin menneskelig kontakt.

Et lite menneske i den store tomheten. Er det egentlig dette som skjuler seg i den overflatiske underholdningen vi holder dødsangsten borte med?

Er livet egentlig bak gitre vi ikke aner?

Er vi egentlig fanger av lengsler vi ikke skjønner og som ikke kan tilfredsstilles fordi vi skal dø?

Som mange vet, er jeg svært fascinert av filmen Carnival of Souls. Jeg skal ikke analysere denne nå, men noe som har slått meg i det siste, er at dens store suggestive kraft henger sammen med en ren tilfeldighet: den geniale location der store deler av handlingen foregår. Mary Henry, hovedpersonen, trekkes mot en nedlagt fornøyelsespark. Denne er av en slik karakter at det inngyter skrekk for Mary og seeren, men den er også symbolsk, et tomt sted for glede som viser det Mary Hanry aldri ville eller kunne bli en del av. Det som for andre er liv, er for henne død. Eller trekkes hun mot en drøm om glede? Eller representerer den det vi alle drømmer om, men sjelden får? Viser den at det bare er døden som lurer bak all tom glede? Min påstand er at filmen aldri ville blitt det samme uten denne nedlagte fornøyelsesparken. Carnival of Souls er verdt å sjekke ut bare på grunn av dens location. Og mye annet, selvsagt, men det får jeg skrive om en annen gang.

Det teologiske sitatet 020811

2011-08-02T12:42:00.000+02:00

Pentekostalismen har representert en demokratisering av kristen tro ved at lekfolket er kommet mer i sentrum. Det er nok faktisk rett å si at den representerer en skepsis til velpolerte og lærde trosbekjennelser. Flere kvinner har stått sentralt i bevegelsen, i alle fall var dette et klart trekk i den tidlige pentekostalismen. Maria Beulah Woodworth-Etter var en slik sentral kvinne, og i dagens sitat, hentet fra "A Reader in Pentecostal Theology" (Jacobsen (red.) 2006: 23) prøver Woodworth-Etter på bibelsk og logisk vis å vise hvorfor kvinners profetiske røst bør høres i dag:

"Paul said, 'Let your women be silent in the churches.' So saith [sic] the law. We are not under the law but under grace. 'And learn of your husbands at home.' What will those do who have no husbands? Do you suppose they will remain in ignorance and be lost? And if some women had to depend on their husbands for knowledge they would die in ignorance. [...] Paul says you had better not marry. How many agree with Paul? How many obey?"

Dette utdraget er interessant fordi det viser en nokså kritisk og kreativ lesning av Bibelen man ellers er vant til å se fra en mer liberal fløy av kristenheten. Både sunn fornuft og retoriske spørsmål brukes for å imøtegå det man ellers på den tiden så på som Bibelens klare budskap. Pentekostalismen kritiserte i sin tidlige fase den bestående kristenhet og dens teologi basert på nye lesninger av Bibelen og fundamentalisme på en temmelig eklektisk måte. Kanskje det ikke var stringent? Men så var da heller ikke de samme menneskene så glade i gråhårede professorer og deres store tankebygninger. På sett og vis har det vel vært både en velsignelse og forbannelse at pentekostalismen ikke har en klar grunnlegger av typen Luther og Calvin. Tolkingsrommet har vært større og friere på mange måter, og kanskje en smule kaotisk.

Den mest oppskrytte filmen del 1

2011-07-19T16:56:00.000+02:00

Noen filmer tåler tidens tann bedre enn andre. "Some like it hot" er definitivt ikke en av dem. Nå skal det sies at komedier generelt ikke er min "cup of tea", men denne filmen ble rett og slett for dum. Jeg sier ikke at det er noen dårlig film, slett ikke. Men den er ikke verdig å kalles en av tidenes beste filmer. Til det er historien for usannsynlig, humoren for forutsigbar og klisjeene for mange. En middelmådig film har altså igjen fått rykte på seg for å være noe av det grommeste innen filmens historie. Stakkars folk på 50-tallet som bare hadde dette å ty til for å more seg. Eller er det jeg som er i ferd med å bli en gammel grinebiter? 5/10

Eksamen - utenfor lærerens kontroll?

2011-07-17T13:29:00.002+02:00

Etter å ha vært sensor i norsk skriftlig i seks år, hatt minst 600 elevsvar av egne elever opp til vurdering og sett mange oppgavesett, vil jeg med utgangspunkt i alt det fremsette følgende påstand:

Det som avgjør hvordan en elev gjør det til skriftlig eksamen i norsk, gitt at vedkommende gjør sitt beste ut fra sine forutsetninger, kan prosentvis fordeles slik:

20 prosent: lærerens opplegg

50 prosent: hvilke to sensorer man får

30 prosent: oppgavesettet

Dette kan kanskje virke provoserende, men tro meg: det fremstår for meg ganske realistisk. Ellers er det for egen del godt å vite at jeg etter å ha sensurert over 1100 eksamener vet at jeg er trygt i sentrum blant norsksensorer.

Men vi trenger en debatt om vurdering i norskfaget. Spriket blant sensorene er tidvis alarmerende stort, både når det gjelder rettskriving og hva man kan kreve rent intellektuelt av en eksaminand.

Elegi

2011-07-11T17:24:00.000+02:00

Som mange andre frustrerte gutter i tenårene skrev jeg dikt for skrivebordskuffen. Disse er for lenge siden kastet, men jeg husker det første diktet jeg skrev, da dette lå øverst i bunken og dermed ofte ble sett og dermed husket.

Elegi

Steinen vil komme over.
Over til en kald elv.
Fra det kalde
til det kalde.

Hør elvebruset.

Hvordan var nazismen mulig?

2011-07-08T17:59:00.000+02:00

I min kjære lærerferie er ett av prosjektene å bedre mine tyskkunnskaper noe. I den forbindelse holder jeg på med en liten tysk bok om nasjonalsosialismens historie. Det merkes at mye av kunnskapen om tysk er falt vekk etter videregående, men man kommer forbausende langt med en ordbok.

Mange er det som har spurt seg hvordan nazismen var mulig. Hvordan kunne helt vanlige mennesker begå de frykteligste handlinger om dagen og være vanlige ektefolk om kvelden uten å reflektere over det? For mange er det en umulig gåte. Men ikke for meg. For en del år siden gikk jeg gjennom en tid, eller prosess eller kanskje hendelse (her har språket vårt et hull...) og der fikk jeg som i et lynglimt en innsikt i svaret på spørsmålet jeg stilte ovenfor fordi jeg opplevde det i en ekstremt mye mindre målestokk, men prinsipielt det samme. Og svaret?

Svaret kommer jeg til å ta med meg i min grav. Og det er mitt lønnlige håp at i det sekundet jeg lukker øynene for godt i mitt jordiske liv, vil jeg aldri mer måtte forholde meg til eller reflektere over denne gåten. Men jeg vet svaret. Og det er ikke hyggelig. Livet blir i grunnen ikke det samme etter at man får en slik innsikt. Men man ser på røynden med andre og skarpere briller enn før.

Ivar Aasens landsmål

2011-06-18T16:13:00.000+02:00

Etter å ha jobbet med norsk språkhistorie i skolen en del år, slår det både meg og elevene at Aasens landsmål virker temmelig arkaisk. Hvorfor la Aasen seg på en så etymologisk orientert linje? Nasjonalromantikkens og dens oppvurdering av norrønt må ha virket inn. Noen har pekt på at den ambivalente nasjonalromantikeren P. A. Munch påvirket Aasen til å legge landsmålet etter måten mye opp til norrønt. I sitt monumentale verk "Norsk Målsoga" mener den sentrale nynorskmannen og språkforskeren Gustav Indrebø at det er to hovedgrunner til at Aasen etter 1850 la seg på nevnte retning.

1. Hensynet til nabospråkene svensk og dansk. Dette forklarer en del stumme lyder og rd og nd i utlyd, og ikke minst bøyingssystemet for verb og substantiv. Indrebø viser til at Aasen i 1858 poengterte at likhet med nabospråkene var like viktig som hensynet til "det ganle Sprog" (norrønt). Endelig er det klart at når nabospråkene hadde en del trekk som lignet norrønt og lignet språket folk var vant med, hadde slike former en fordel når landsmålet skulle normeres. Endelig, ifølge Indrebø, måtte landsmålet "vera likso vyrdelegt som granne-skriftmåli, når det skulde tevla med dansk. Landsmålet måtte dessutan ikkje støyta med å vika uturvande av frå den ortografien folk var vande med. Difor vart Aasen driven til å taka meir og meir umsyn til det norderlandske skriftmynsteret, og det drog av seg sjølv skrivemåten hans i gamalvori, etymologisk leid".

2. Ønsket om at det skulle være en fellesnevner for mange dialekter. Ofte måtte Aasen rekonstruere en form som hadde vært felles for alle dialektene (grunndialekten), og dette gjør at formene med nødvendighet må bli alderdommelige og etymologisk orientert. Kravet om indre konsekvens var også en faktor. Når han valgte å skrive den "Visa", var det nettopp for å vise at i bøying av substantiv, hadde dialektene etter norrønt mistet én n i bestemt form entall (norrønt skilte mellom enkel og dobbel konsonant i bøyingsendinger). Dermed måtte kravet om morfologisk entydighet vike (ei Visa - Visa). Aasen tenkte lenge på "Viso", men gikk vekk fra det etter lengre betenkning. Mon tro om påvirkning fra svensk "visan" gjorde seg gjeldende her, særlig med tanke på at i flertall bøyde Aasen svake hunkjønnsord som på svensk?

En interessant tanke er om Aasen uten tanken på at det nye landsmålet ville bli målt opp mot og sammenlignet med svensk og dansk, ville normert det annerledes. Det vil vi aldri finne ut, men ifølge Gustav Indrebø var kravet om indre konsekvens sterkere enn eventuelt (ufrivillige) taktiske hensyn Aasen måtte ta når han levde i en situasjon der hans normal skulle konkurrere med et allerede innarbeidet skriftspråk som av historiske årsaker var dansk.

En annen sak er om nasjonalromantikken i større eller mindre grad påvirket Aasen til å søke det aldredommelige og om man uten nasjonalromantikken i det hele tatt hadde fått et skriftspråk basert på bondens mål som et lands skriftspråk. Men det er en annen historie.

Før hanen galer

2011-06-18T15:20:00.001+02:00

Da var "ferien" her. Nå kan det alltids diskuteres om en (norsk)lærer noen gang har ferie med tanke på alle bøker man må lese for å henge med og oppdatere seg. Jeg har denne sommeren tenkt å lese en del skjønnlitteratur, og den nybestilte læreboken i litteratur for tredjeklassingene må vel også leses gjennom før neste skoleår starter.

Som en del av leseprosjektet har jeg i dag lest Jens Bjørneboes første roman, Før hanen galer. Dette er en roman om medisinske forsøk med mennesker som nazistene bedrev. Jeg vil si romanen er litt "typete" og svart-hvitt (jf. Jonas), men den tar absolutt på en spennende måte opp spørsmålet om det ondes problem og vitenskapens verdinøytralitet. For egen del vil jeg nok si at samme forfatters tre bøker Bestialitetens historie er minst like gripende som denne. Men boken har kvaliteter i seg selv. En ting er å si at mennesket har fri vilje, en annen ting er å forklare hvordan tilsynelatende fornuftige mennesker kan være kjærlige ektefeller i det ene øyeblikket og nøkternt torturere andre mennesker til døde i det neste. Det er en viss desperasjon å lese i boken som er allmennmenneskelig i møtet med den totale ondskap (som for enkelte ikke er eller var ondskap). Bjørneboe stiller seg tydeligvis like uforstående til dette som de fleste andre, men enkeltpersoners refleksjoner i boken antyder svar. Siden romanen er såpass kort, anbefales den som en tankeutfordring om det ondes problem.

Når det gjelder det faktum at en sivilisasjon kunne utvikle seg slik den gjorde i Europa etter 1920, vil jeg anbefale en bok jeg leste for litt siden, nemlig Fløgstads Grense Jacobselv. Den er skrevet av en eldre og modnere mann og prøver også å forklare det alle av oss kanskje stundom lurer på: hvordan var nazismen mulig. Noe av tematikken er den samme i bøkene, og de bidrar med interessante tanker til problemene jeg her har skissert.

Blåmandag 2011

2011-05-23T19:32:00.001+02:00

Ja, da var en ny sesong over for denne gang. Denne sesongen har vært enestående på den måten at Spurs har deltatt i Champions League. Det er selvsagt bra (utenkelig for noen år siden, spør du meg), men når fasit for sesongen skal gjøres opp, er det alltid surt å være "best of the rest", altså femteplass. Uansett har vi neppe god nok stall til å være på høyden i alle turneringene, og jeg håper Redknapp snakker sant når han sier at i Europa League er det ungguttene som skal til pers.

Egentlig tror jeg at moroen er over for denne gang. Et sterkere Liverpool som ikke skal bruke krefter i Europa og et søkkrikt City gjør at jeg mener det er lite trolig Spurs kommer tilbake i CL i overskuelig fremtid. Men man vet selvsagt aldri.

Som vanlig når en sesong er over, gir jeg en vurdering av spillerne. Jeg vurderer bare spillere som har startet minst halvparten av kampene.

H. Gomes: Har noen gode redninger, men gjør for mange feil. Jeg har en mistanke om at Redknapp er ute etter en ny keeper. 6/10

A. Hutton: Har vært skadet halve sesongen. De kampene han spilte, var han bedre enn han noensinne har vært i Tottenham, uten at det behøver å si så mye. Men Kyle Walker har vært veldig god på lån hos Villa, og jeg tror det blinker et exit-lys foran Hutton. 7/10

M. Dawson: Som vanlig en klippe som holder forsvaret sammen. Han var dessverre skadet en tredjedel av sesongen, noe som absolutt ikke var til fordel for oss. 8/10

W. Gallas: En solid sesong. Sjelden best, aldri dårligst. 7/10

B. Assou-Ekotto: Han har blitt fast inventar på venstrebacken og gjør et solid inntrykk. Er til tider litt lett, men tar det igjen på bevegelighet. 7/10

Y. Kaboul: Har vært skadet halve sesongen, men er solid når han spiller. Med færre feil kan han ut fra sin enorme fysikk og fart bli en stor stjerne. 7/10

A. Lennon: Har hatt noen skikkelig gode kamper, men han har ikke vært så rå som han kan være på sitt beste. 7/10

L. Modric: Uten ham hadde midtbanen vært alvorlig svekket. Utrolig ballsikker og vanvittig blikk. Jeg håper vi klarer å holde på ham. 9/10

R. van der Vaart: 13 må på 28 kamper for en midtbanespiller i en klubb utenfor topp fire trenger ingen ytterligere kommentar. 9/10

G. Bale: Endelig kom gjennombruddet jeg har ventet på. På slutten av fjorårssesongen skjønte jeg at noe var i gjære, og det slo virkelig til denne sesongen. 9/10

P. Crouch: Her nærmer vi oss vårt store problem denne sesongen: spissene. Crouch scoret fire mål på 20 starter og fjorten innhopp som innbytter. Dette holder selvsagt ikke mål. 5/10

Her er det sikkert folk som savner omtaler av spillere som Defoe, Pavlyuchenko, Palacios, Jenas, Huddlestone og Corluka. Disse har vært skadet eller benket mye. Defoe har vært skuffende. Fire mål på seksten starter og seks innhopp er direkte svakt til ham å være. Huddlestone blir vonlig skadefri neste år. Det vil uten tvil styrke midtbanen. Jeg håper Spurs kvitter seg med Palacios og Jenas i sommer. Corluka er god når han er skadefri. En spiller i klubben som er god, men som trolig blir solgt, er Kranjcar. Han er målfarlig og teknisk, men han er for lite fysisk og løpssterk i Premier League. Trolig blir endelig Keane og O'Hara borte fra klubben for godt også, skjønt hvem vil ha Keane for tiden?

Men: neste sesong er jag faktisk innstilt på å bli nummer seks til ni, alt avhengig av hva som skjer på transferfronten selvsagt.

Til slutt må jeg bare si at jeg godtet meg over at West Ham rykket ned. Nå kan de sitte der med stadionet sitt!

Fosse - vår nobelkandidat?

2011-05-16T12:20:00.000+02:00

Jeg bor i kommunen Fosse, den nye beboeren i "Grotten", vokste opp og har lest mange av hans verk. Ja, jeg mener han er stor, både som dramatiker, men ikke minst som romanforfatter. Men stundom sitter jeg med en følelse av at hans repeterende stil er litt keiserens nye klær. I alle fall får jeg ofte en kjensle av å ha lest det før når jeg leser et drama av ham, at har man lest ett, har man lest alle. Samtidig er han etter min mening en mester i dette med underteksten i et drama. Og elevene lar seg fascinere av ham (kjekt for oss norsklærere!). Etter min mening er det bare Solstad av dagens norske forfattere som kunne vært en annen aktuell kandidat. Grunnen til at Fosse en dag, slik jeg ser det, kan få nobelprisen, er dette at han har skapt noe helt særegent ved sin minimalistiske og repeterende stil. Og heldigvis vokste han opp her ute i fjorden. Det er noe med landskapet i dramaene hans som for meg er en egen fascinasjon.

Det teologiske sitatet 010511

2011-05-01T15:03:00.001+02:00

Ydmykhet innen teologi er noe jeg verdsetter. Her vil nok noen være uenige, men det får så være. Dagens teologiske sitat er fra "Quaker Faith & Practice", 4. utgave, fra 2009, 1.17, og trenger ingen ytterligere kommentar:

"Each of us has a particular experience of God and each must find the way to be true to it. When words are strange or disturbing to you, try to sense where they come from and what has nourished the lives of others. Listen patiently and seek the truth which other people's opinions may contain for you. [...] Think it possible that you may be mistaken."

Jeg må innrømme at kvekerne fascinerer meg, og kanskje er deres tanker om ulike veier til Gud noe man bør tenke over i en tid der folk er så mye mer bevisst enn før på at det er et mylder av veier tilgjengelige - også innen den kristne tradisjon.

Det teologiske sitatet 240411

2011-04-24T10:20:00.001+02:00

Det er påskedag, og da kan man gjøre seg mange refleksjoner om hva som egentlig skjedde i og med Jesu død og oppstandelse. Hvorfor skjedde det, og hva har det å bety for det enkelte menneske? Nå har kirkesamfunnene selvsagt sine svar på dette. Merk: Kirkesamfunnene. Det finnes altså mange ulike evangelier, selv innen det man kan kalle mainstream kristendom. Det teologiske sitatet i dag dreier seg om hvem som har rett av alle kirkesamfunnene om hvordan evangeliet skal fortolkes. Hvem kan sies å forvalte sannheten på vegne av alle mennesker? Sitatet er hentet fra "The Cambridge Companion to Postmodern Theology" (2003: 165) og er som følger: "Whose interpretation of the gospel counts, and why?"

Spørsmålet er typisk postmoderne og reiser spørsmålet om makt og autoritet. Jeg skal ikke skrive mer om emnet, for sitatet sier egentlig nok. Jeg vil bare legge til at hvis du leser dette og sysler med tanken på å bli prest, vil jeg du skal vite at jeg mener at hvis du ikke har et intelligent svar på dette spørsmålet, bør du finne deg noe annet å gjøre hvis du har tenkt å innta en tradisjonell presterolle.

Akseptabel oppførsel av en ledende politiker?

2011-04-06T22:07:00.001+02:00

Det er nesten utrolig å tenke på, men en gang var jeg en ihuga senterpartist! Oppvokst langt ute i bygde-gokk som jeg var, var det naturlig for meg, i min naive og snevre ungdom (som man kan bli av å vokse opp i bygde-gokk) å tenke at staten skal sørge for at det går an å bo der (nå tenker jeg at det ikke automatisk er en tragedie om et bygdesamfunn dør ut, i noen tilfeller tvert om).

Men over til saken. Det var i grunnen ganske trist å se Navarsete i kveld. Hun argumenterte brukbart i begynnelsen, og det må være et uttrykk for press over lang tid når hun så totalt mister fatningen. Med litt mer overskudd hadde hun gått videre etter åpningsordene, eller bare repetert dem til velgeren.

Tidligere i dag brukte hun kraftige ord om Arbeiderpartiet. Da må man stille seg spørsmålet om ikke det rette er å gå ut av regjering. Kan man ikke, som et parti på vippen i Stortinget, likevel ha stor innflytelse på politikken (og se seg selv i speilet med en ok følelse)? Ville ikke det vært mer verdig? Selv mener hun distrikts-Norge ikke hadde tjent på det. Hun om det.

Mon tro hvordan dette ble opplevd av velgeren. Jeg må innrømme at jeg ikke kan huske å se en politiker oppføre seg slik overfor en velger. Er dette politikere verdig? Kan man ha tillit til slike politikere? Eller er en slik type oppførsel grei for folk som kanskje lever i mer pressede situasjoner enn vi vanlige dødelige kommer oppi? Hva mener du?

Hettegenser

2011-03-31T21:48:00.000+02:00

Ingen har vel en fasit på hva det vil si å være lektoral, men de som kjenner meg og er opptatt av attityd, vil nok ha lagt merke til at jeg i det siste har gått i et klesplagg som kanskje ikke er typisk lektoralt og som jeg aldri før har tenkt tanken på å gå til anskaffelse av: hettegenser.

Det er i grunnen litt tilfeldig at jeg skaffet meg et slikt plagg, men når jeg først gjorde det, kjøpte jeg en til. Grunnen er at dette faktisk er et ganske genialt plagg, særlig om vinteren når det er kaldt i huset. Det gir varme i nakken, og er det kaldt, kan man dra hetten over hodet (noe jeg ikke gjør i det offentlige rom; litt lektoralitet må man ha). Den er mye bedre enn andre gensere med tanke på varme og komfort. Så noen tastetrykk på nettet har endret mine klesvaner. Så får det være som det vil med lektoraliteten. Et annet spørsmål er om folk lenger har forventninger til hvordan en lektor går kledd. Stundom liker jeg å gå med skjorte, slips og blazer. Da sier jeg at jeg er kledd for dannelse. Og jeg skal innrømme at det ikke oser dannelse av en hettegenser. Det er svakheten med plagget.

Til slutt i dag tar jeg med en artig kommentar fra en filosof som tok pedagogisk seminar sammen med meg. Etter en tirade mot joggebukser (dette var på en forelesning) avleverte han denne salven: "Det er da ikke noe som er så ødeleggende for tenking som en joggebukse!" PS! Hvis noen for noen år siden sa at jeg kom til å skrive et innlegg om klær, ville jeg trodd at det hadde klikket for vedkommende.

Det teologiske sitatet 190311

2011-03-19T10:22:00.000+01:00

Under frigjøringsteologien satte mange redikale teologier sin lit til at marxismen og land under marxistisk styre skulle virkeliggjøre idealer om likhet og avhjelpe fattigdommen, i pakt med det de så på som sann kristendom. Så viste det seg at slike regimer (Cuba, Nicaragua) ikke var så gromme likevel. Og noen tiår senere måtte man innrømme at kapitalisme og globalisering har løftet flere ut av fattigdom enn selv den mest optimistiske frigjøringsteolog kunne drømme om. Den kjente frigjøringsteologen Ernesto Cardinal innrømmet "nederlaget" med det som er dagens teologiske sitat: "Capitalism won. Period. What more can be said?"

Kvamskogtunnel som plaster på såret?

2011-03-01T13:48:00.003+01:00

Så er det avgjort: det blir ikke sjøkabler. Hva med å gi regionen et skikkelig plaster på såret for den klare verdiforringelsen, næringsmessig sett, mastene representerer? Bygg Kvamskogtunnel, og la regionen i større grad knyttes til Bergen som pendlerregion. Bergen vokser stadig og trenger nye områder der pendlere kan bo. Dette vil gjøre t.d. Kvam til et attraktivt sted å bo og trolig gi skatteinntekter til kommunen, kanskje mye større enn de som mistes fordi turismen blir skadelidende etter dagens avgjørelse. Og en tunnel står i hundre år. Den vil til slutt betale seg ned.

Gustaf Munch-Petersen

2011-02-27T14:26:00.000+01:00

Forleden kom jeg tilfeldig over den danske lyrikeren (og maleren) Gustaf Munch-Petersen (1912-1938). Han forlot kone og barn for å kjempe i den spanske borgerkrigen, der han falt. Dette er en forfatter jeg vil anbefale! Her er det både vitalisme, modernisme, eksistensialisme og surrealisme. Forsøket på å gi livet mening er sentralt i hans lyrikk. Bruddet med tradisjonell lyrikk kommer blant annet frem gjennom at han ikke bruker stor forbokstav i tillegg til mangel på rim.

Hans mor var svensklektor i Danmark, så Munch-Petersen var tospråklig. I tillegg skrev han en del på engelsk også. På capris.no kan man kjøpe Munch-Petersens samlede dikt for latterlige 81 kroner. Klikk og kjøp!

Jeg tenkte å ta med noen smakebiter for den interesserte leser.

Først tar vi et dikt på dansk, som de fleste diktene hans er skrevet på. Her er et eksistensialistisk dikt, man føler en "amor fati"-desperasjon mellom linjene:

menneske

menneske -
om du er stærk, og din stemme høres av mange,
eller du er lille og svag,
om du er dum eller klog,
hvad er det mod alt det andet
i verden -
intet -
bjærgene er høje og lave,
roserne er røde og duftende,
men ogsaa visne og gule -
det er ikke det -
men
at du kan vælte dig i nydelser
og midt i rusen græde taarer
men
at du kan lide
og av din smærte gøre en hyldestsang til livet.

Så kommer et dikt på svensk som må karakteriseres som modernistisk og en smule religionskritisk.

ön

vi, som leva på denna ö,
ha fått nog utav hunger
och stormar -
vi, som leva på denna ö,
behöver du ej skänka hopp,
mer än de fattiga eldar, vi ha -,
vi, som leva på denna ö, känna
dina gåvor til grunden,
och vi, som leva på denna ö,
tror, att vi icke behöver
mera utav hunger
och stormar -,
vi tror säkert, att vi
ha fått nog utav dina gåvor -
vi, som leva på denna ö,
behöver du ej skänka hopp -

Til slutt tar vi med et lite dikt på engelsk. Jeg tror ikke det er mange lyrikere i Norden som har produsert lyrikk på tre språk med et så heldig utfall som i Munch-Petersens tilfelle!

melody

she came to me
with flashing eyes
and thrown-back hair
commanding -:
I am the princess -

I made her
the begging fire
the kneeling eye
whispering -:
you are my ruler -

she left me
with silent eyes
and inflexible brow
to wander
the painful way of a princess -

Det teologiske sitatet 250211

2011-02-25T16:13:00.001+01:00

Pentekostalismen er et spennende fenomen. I Oxford University Press sin greie og lett tilgjengelige serie av "Very Short Introductions" har William K. Kay dette året gitt ut en bok om dette fenomenet, "Pentecostalism. A Very Short Introduction". Det kommer han på s. 103 med en refleksjon rundt religion i en tid som nærmest er "postinstutusjonell" og supermarkedaktig på det religiøse feltet som er interessant og hermed bringes videre:

"People 'believe without belonging', and their religiousity is expressed by the eclectic mixture of doctrines and practises in what has been called 'flexidoxy', or composite beliefs that are acceptable because they benefit the self. Such a diffuse style of faith may be fed by numerous suppliers of religion offering their wares to a consumerist population."

Flott resultat for Tottenham!

2011-01-30T20:13:00.001+01:00

Tottenham røk ut av FA-cupen til gagns i kveld. Men som Spurs-fan depper jeg ikke av den grunn. Det er to positive asspekter ved kveldens tap.

1. Man slipper å bruke mer energi på denne turneringen, det gir færre suspensjoner, kamper og skader (det verste som kunne skjedd i kveld, var uavgjort og omkamp) og gjør det lettere å konsentrere seg om CL og kampen om fjerdeplassen (selv om den nok er tapt)

2. Harry Redknapp fikk noe å tenke på frem mot lukkingen av transfervinduet. Jeg tror ikke stallen er helt optimal bakover og fremover.

La gjerne Fulham bruke tiden og kreftene på FA-cupen og potensielt rykke ned som bieffekt!

Bright Star

2011-01-24T21:58:00.000+01:00

Jeg satt og bladde i en engelsk diktantologi da jeg kom over dette flotte diktet av Keats. Det kan leses på mange plan, både som et rent kjærlighetsdikt, et romantisk dikt eller et dikt om det å ønske å holde fast og dermed lamentasjon over livets temporalitet. Her er det bare å kose seg!

Bright star, would I were stedfast as thou art—
Not in lone splendour hung aloft the night
And watching, with eternal lids apart,
Like nature's patient, sleepless Eremite,
The moving waters at their priestlike task
Of pure ablution round earth's human shores,
Or gazing on the new soft-fallen mask
Of snow upon the mountains and the moors
No—yet still stedfast, still unchangeable,
Pillow'd upon my fair love's ripening breast,
To feel for ever its soft fall and swell,
Awake for ever in a sweet unrest,
Still, still to hear her tender-taken breath,
And so live ever—or else swoon to death.

Skal Kirken sponse folks rekreasjonsopphold?

2011-01-10T15:33:00.001+01:00

Det er en interessant sak i VG i dag. Kvarme sier at kvinnen som mener seg utsatt for overgrep, ikke ble kjøpt ut gjennom å få et rekreasjonsopphold sponset. Nei vel. Men hvordan kan det ha seg at Kirken velger å støtte en enkeltpersons rekreasjonsopphold med 10000 kroner? Dette er i alle fall en praksis jeg ikke har fått med meg. Er det andre som kjenner til slik praksis i Kirken? Kan man søke om slikt?

Ellers er Kvarme biskop, og jeg får meg ikke til å tro at han lyver folk i trynet. Og jeg tror det er klokt at vi lar politi og eventuell påtalemakt finne ut og dømme i hva som egentlig har skjedd i denne saken.

Isfast

2011-01-02T22:29:00.001+01:00

I fjor kom det et nytt ord inn i språket: askefast. Jeg har et forslag til enda et nytt: isfast. Det er i alle fall det vi er hos oss. Det er bare å glemme å kjøre bli noe sted, for veien frem til der den kommunale veien starter, ser ut som en tilfrosset elv. Og uten piggdekk, firehjulstrekk og skikkelig grusing er det umulig å bakkestarte. En i nabohuset kom seg ikke på jobb ved egen hjelp i kveld. Så nå er det bare å håpe på snø med tilhørende kulde fremover. Ellers må det gås på jobb og haikes på handling. Neste gang jeg bytter bil, tror jeg at jeg går for firehjulstrekk, i alle fall hvis vestlandsvintrene blir slik fremover.

Stedsnavn på -und

2011-01-02T11:52:00.003+01:00

Jeg har alltid likt stedsnavn på -und. Det er noe med lyd og skrift der som er vakkert. Und-navn kjenner du sikkert til selv også, her kan flere eksepmpler nevnes: Solund, Borgund, Hjørundfjorden, Ålvundfjorden, Lovund, Femunden etc.

For gøy kjøpte jeg Eva Nymans doktoravhandling "Nordiska ortnamn på -und" (Uppsala 2000), og for de spesielt interesserte skal jeg kort gjøre greie for de tre vanligste tolkingene av betydningsinnholdet i navneleddet -und.

1. Navneleddet er et denominativsuffiks som betyr (ifølge Nyman) "rik på, försedd med". Her vil man da gjerne se på realforholdene på stedet og finne ut om det er slik at stedet er rikt på det som da er i førsteleddet i stedsnavnet. Innsjøen Leran i Dalarna forklares på med utgangspunkt i en slik tolking av navneleddet som "den som kjennetegnes av leire".

2. Navneleddet er en avledning med det Nyman kaller et "deverbativsuffix", noe som egentlig er en variant av presens partisipp. Her kan man tenke på elvenavnet Migande, som betyr noe sånt som "pissende". Et und-navn å nevne her, er elvenavnet Ausunda i Nord-Trøndelag. Her sier Nyman at en "kraftig fluktuerande vattenföring synes vara bakgrunden till åtminstone vissa av de vattendragsnamn som utgår från verbet ausa, och denna förklaring skulle passa bra för Ausunda" (s. 208).

3. Navneleddet er et gammelt appellativ (det motsatte av egennavn) *und-, som betyr "vatten, sjö". Mange und-navn er innsjønavn.

Navnegransking (onomastikk) er kanskje for spesielt interesserte. Selv behersker jeg ikke etymologi, men tolking av stedsnavn er fascinerende. Hvis du skal ta nordisk på universitetsnivå en gang, anbefales valgemnet navnegransking som en del av graden!

Det teologiske sitatet 311210

2010-12-31T14:49:00.000+01:00

Charles Spurgeon var en mektig skikkelse fra baptismen innen britisk kristenliv. Uten tvil var han en from mann, men dette sitatet fra sepoy-opprøret (1857) er lite flatterende. Interessant er det at det viser at omstendigheter og tiden vi lever i, preger oss. Jeg kan ikke tenke meg en høytstående kristenleder si noe lignende i dag (sitatet er hentet fra Niall Fergusons "Empire. How Britain Made the Modern World", Penguin, 2003, s. 151:

"My friends, what crimes they have committed! [...] The Indian government never ought to have tolerated the religion of the Hindoos at all. If my religion consisted of bestiality, infanticide and murder, I should have no right to it unless I was prepared to be hanged. The religion of the Hindoos is no more than a mass of the rankest filth that imagination ever conceived. The Gods they worship are not entitled to the last atom of respect. Their worship necessitates everything that is evil and morality must put it down. The sword must be taken out of its sheath, to cut off our fellow subjects by their thousands".

Toronto-vekkelsen

2010-12-12T12:44:00.000+01:00

På 90-tallet var det noe som het Toronto-vekkelsen. Jeg tror det gikk på at folk lo vanvittig og ikke minst imiterte dyrelyder, alt dette selvsagt som en følge av Den Hellige Ånds virke. Mange mente at dette var tull og suggesjon, ja endog farlig vranglære. Andre mener Toronto-vekkelsen har fått ufortjent mye pepper. Her er et lite klipp fra vekkelsen, så kan jo leseren selv dømme.

Slo dykk dykk?

2010-11-25T10:42:00.000+01:00

Nå er arbeidet med ny nynorskrettskriving i full gang, og mange av forslagene til endringer ligger på nettet. En av endringene den utnevnte nevnden foreslår, er å godta "dykk" som subjektsform for det personlige pronomenet i andre person flertall. Før måtte man skrive "Slo de dykk?", "Går de?" og "De spring?", mens nå vil man, hvis forslaget går gjennom, kunne skrive "Slo dykk dykk?", "Går dykk?" og "Dykk spring?".

Jeg skal ærlig innrømme at dette ser rart ut, men på en måte skjønner jeg dette forslaget. Mange bygdemål skiller ikke lenger mellom subjektsform og objektsform i dette tilfellet, og den fellesformen som vokser frem, ligner mer på "dykk" enn "de". Faktisk har den samme endringen skjedd i mitt eget talemål i løpet i løpet av de siste 10-15 årene. En annen sak er om ordet "dykk" er det rette. Burde man heller valgt "dåke", "dåkke" eller "dåkker"? Her må vel hensynet til skrifttradisjonen ha veid tungt.

Forakt for ærlig arbeid?

2010-11-23T11:16:00.005+01:00

Det stod en interessant sak på VGs nettsider i dag. Mange unge presses til høyere utdanning av foreldrene. Seks av ti foreldre "trykker på" for at barnene skal ta høyere utdanning. Men artikkelen tar opp andre interessante spørsmål også. Gir universiteter og høyskoler den kompetansen samfunnet vårt egentlig trenger? Er det ikke slik at man ofte i jobben lærer det man trenger heller enn fra universiteter og høyskoler?

Sosialpsykolog Øyvind Eikrem sier rett ut at "[u]niversitetene har lange utdanningsløp for å utføre selv de enkleste funksjoner. I mange tilfeller er utdanningen lite tilpasset til hva studentene faktisk skal gjøre i en jobb", og at "[d]e aller fleste arbeidsoppgaver lærer man faktisk å gjøre i jobben, og ofte handler det mye mer om personlig egnethet. Du trenger ingen doktorgrad i pedagogikk for å være en god førskolelærer."

Jeg skjønner poenget, men man bør vel være førskolelærer for å være en god førskolelærer? Han virker litt uklar her.

Til slutt kommer det et intervju med en som "brøt" med sin akademiske bakgrunn og ble flislegger. Og han fikk høre det, viser det seg. Og der er vi inne på det jeg mener er et stort problem i dagens norske samfunn: forakten for ærlig arbeid. Det er liksom noe mindreverdig i det å skulle bruke hendene.

Kanskje dette er en arv fra 68-generasjonen av unge intellektuelle som skulle lese seg vekk fra fattigdommen og inn i det de trodde skulle være status og rikdom? Har lærere og andre meningsdannere plantet inn i ungdom at høyere utdanning er veien, sannhet og livet?

Mon tro om det er forakten for manuelt arbeid som gjør at mange går på trygd heller enn å jobbe i "lavstatusyrker? I dag kommer det frem at det i mange tilfeller ikke lønner seg å ta lavtlønnede jobber fremfor å gå på trygd.

Forakten for ærlig arbeid gir seg andre utslag også: lav lønn for mange yrker som krever liten utdanning. Nå er det klart at kompetansen høyere utdanning gir, skal betale seg (hvis den er etterspurt), men problemet oppstår når forskjellen mellom det å gå på trygd og å stå i en (lavstatus)jobb blir veldig lav. Hvem vil frivillig oppsøke noe som gir lav status og samtidig ikke vinne på det økonomisk?

Etter å ha vært mange år i universitetssystemet kan jeg i alle fall garantere følgende: Mange av de gradene som hvert år blir spydd ut fra norske universiteter og høyskoler, kommer aldri til å bli brukt til noe relevant. Å putte så mange unge mennesker inn i det høyere utdanningssystemet er også en smart måte å kamuflere ungdomsledigheten på. Men det er en annen debatt

Farvel til statskirken?

2010-11-17T13:27:00.002+01:00

Så er det klart: man går til avskjedssak mot Gelius. Eller gjør man ikke det likevel? Som ventet er ikke dette populært blant mange på venstresiden i politikken og liberale mennesker generelt, med det er ikke det interessante her. Mange andre spørsmål melder seg i kjølvannet av denne saken.

Hvem skal styre Kirken? Mediene? Politikerne? Eller Kirken (her: den norske statskirken) selv?

Hva regnes som "kristendom" i den norske offentligheten. Hvor stor er skilnaden mellom denne norske "teologiske korrekthetskristendommen" og "tradisjonell kristen tro"? Mon tro hvor mange av politikerne som egentlig vet hva som står i Kirkens bekjennelsesskrifter.

Hvilken virkning får en eventuell avskjedigelse av Gelius på debatten om statskirkeordningen?

Vil politikerne begynne å blande seg med ansettelsesforhold og personalsaker innen et bispedømme?

Så lenge vi har statskirkeordningen, der ett kirkesamfunn favoriseres i så stor grad, er det faktisk ikke så rart at politikerne vil ha et ord med i laget om hvordan skattebetalernes penger brukes. På sett og vis har de en "rett" til å blande seg inn i hva Kirken mener. Men det burde ikke være slik at det som til enhver tid er salonfähig i moralske spørsmål på Youngstorget, skal ha noen relevans for et trossamfunn.

Jeg er kvasilibertarianer og følgelig mot at staten skal blande seg inn i folks trosliv. Det beste denne farsen kunne avstedkomme, var et skille mellom kirke og stat. Det kommer ikke et sekund for tidlig!

Jeg har hovedfag, men er ikke kvalifisert i faget mitt!

2010-11-16T15:36:00.008+01:00

Elevorganisasjonen rapporterer om elever som er misfornøyde med lærere som ikke kan faget sitt. Det er det all grunn til å lytte til, for det at læreren kan sitt fag, er noe som man må kunne forvente. Eller vent litt!

Selv har jeg hovedfag i norsk, men jeg er de facto på ingen måte kvalifisert til å undervise i faget i videregående. Hvordan kan det ha seg, sier du?

Grunnen er veldig enkel: I kunnskapsløftet forandret man radikalt på norskfaget og tok inn drøssevis med emner knyttet til estetikk og humaniora samt en del læreplanmål få vet hva egentlig innebærer i praksis. Dette ble gjort uten tilbud om etterutdanning med lønn. Siden få har råd eller tid til å la være å jobbe, sitter man igjen med de faktiske forhold: at flertallet av norsklærere i videregående underviser i emner de ikke har utdanning innenfor. I praksis bør man kunne ti fag for å være en fullt ut kompetent norsklærer.

Men skyld ikke på norsklærerne! Det er idiotisk å legge mange nye emner inn i et fag når det ikke er i faget lærerne har studert på universitetsnivå. Selv prøver jeg å lære etter hvert som jeg underviser i emner, men det er klart at det gir en annen faglig trygghet å ha studert et emne på universitetsnivå.

Innføringen av mange nye emner i et fag på så kort tid er i praksis en legitimering av at lærere ikke kan faget sitt, for det ville vært umulig for norsklærerne å lese seg opp eller videreutdanne seg i så mange emner på så kort tid uansett. Så mye for kunnskapsløftet!!

Vonlig tar utdanningsprogrammene som norsk- eller språklektor på universitetsnivå inn over seg endringene i skolefaget norsk. Hvis ikke fortsetter komedien.

4 av 10 lærere kan ikke sitt fag, kommer det frem i dag. Det er ille. Men en start kan være å ha noe som ligner et sammenfall mellom skole- og universitetsfag. Tenk hvis sykepleierne plutselig måtte jobbe som fysioterapeuter etter endt utdanning. Hvor ville logikken vært i det?

Et tankeeksperiment fra en norsklærer

2010-11-09T10:31:00.001+01:00

Her en dag gjorde jeg et tankeeksperiment. Jeg begynte å tenke over i hvor stor grad jeg hadde bruk for det jeg lærte i norskfaget i videregående frem til jeg selv begynte å studere faget av rent pekuniære grunner. Uten tvil hadde jeg bruk for det lille jeg lærte om rettskriving. Men hva med resten, det som den gangen var faget sånn stort sett, nemlig norsk språk- og især litteraturhistorie, samt dikttolking, novelletolking og saktekstanalyse?

Svaret er at jeg aldri brukte noe av den kunnskapen til noe som helst før jeg begynte å studere faget selv.

Hva med sjangrene essay og kåseri? Heller aldri. Det eneste jeg hadde nytte av av sjangrene, var artikkelsjangeren, og de oppgavene som innebar drøfting (noe som var en veldig vanlig sjanger da). Novellesjangeren ble fjernet etter førstegym; det er først senere den er kommet inn igjen.

Noe sier meg at i og med at jeg, som selv er blitt norsklærer, aldri brukte de største delene av faget til noe, er det logisk at det gjelder flere enn meg selv, ja kanskje det massive flertallet av elevene på videregående.

Nå skal det sies at mine norsklærere overhodet ikke klarte å inspirere elevene, og mitt håp er at jeg makter å spre dannelsens budskap til mine elever, og at en gnist knyttet til dette med lesing kan hjelpe folk senere i livet. Den som leser bøker, blir klokere.

Det skal også sies at det er kommet inn en del nytt i faget (men kanskje ikke i lærebøkene), slik at elevene i prinsippet skal he mer "relevant" undervisning nå enn før. Men det er klart at eksamen vil styre en del av undervisningsopplegget, for læreren har jo ansvar for at elevene skal gjøre det skapelig på eksamen. Og både skriftlig og muntlig eksamen så langt etter den nylige reformen etterspør det tradisjonelle ved faget.

Skal faget endres, må eksamen endres. Men det kan jeg skrive om en annen gang.

Søvnens lekkasje

2010-10-31T14:15:00.000+01:00

I dag hadde jeg en litt annen leseropplevelse, nemlig Beate Grimsruds roman "Søvnens lekkasje" fra 2007. Om det er en roman, kan vel diskuteres. Snarere er det en metatekst der overgangen mellom drøm og virkelighet utforskes. Boken har også mange morsomme poenger om menneskelivet knyttet opp mot stadige telefonsalgsamtaler og de artige figurene som er i boken, blant annet den navnløse personen i "Sult", Raskolnikov og Sisyfos.

Dette var en smått absurdistisk tekst som på en litt annerledes måte utforsker den logiske verden vi mener å omgi oss med ut fra drømmens sære logikk. Jeg har aldri lest Grimsrud før, men dette er en artig bok som jeg kan anbefale og som kanskje kan anspore meg til å lese flere bøker av henne.

Gullkorn fra lærebokmunn

2010-10-19T10:52:00.000+02:00

I norsk vg3 (siste år på studieforberedende) er det et læreplanmål som sier at det er et mål at elevene skal kunne "begrunne egne lesevalg og formulere problemstillinger til tekstene".

Dette er et nokså typisk læreplanmål i den nye læreplanen i norsk; det kan bety nesten hva som helst. Men det er nå så. Hovedpoenget med dette innlegget er å vise hvilke gullkorn russen har å kose seg med året før de sendes ut til høyskoler og universiteter. Her er et sitat fra kapittelet som tar opp dette læreplanmålet:

"Har vi kjøpt et flatpakket skap, leser vi monteringsinstruksjonen, slik at vi kan forstå hvordan skapet skal settes sammen."

Mon tro hvordan Holberg eller t.d. Øverland hadde reagert hvis de hadde sett dette og fått vite at dette er fra avgangsåret i et lands høyeste teoretiske utdannelse.

Her er to andre gullkorn:

"Ofte leser vi for å finne svar på noe vi lurer på. Lurer vi på hva en serenade er, kan vi slå opp i en ordbok og finne ut at det kan være "en sang som blir fremført om natta utenfor en dames vindu (som kjærlighetserklæring)"."

"Underveis kan vi lese det som er vanskelig, sakte, og det som er lett, fortere."

Undset som lyriker

2010-10-14T15:02:00.000+02:00

I 1910 gav Sigrid Undset ut diktsamlingen "Ungdom". De aller fleste diktene der er visstnok skrevet da hun var ungjente. Jeg har lest boken i dag, og det er mye av ungdommens Weltschmerz i den. Man kan lett finne på å plassere diktsamlingen under kategorien nyromantikk med tanke på når den er gitt ut og det depressive som preger mange av diktene. Ellers er Undset ganske tradisjonell i form og innhold. Men dette triste viser nok at hun ikke hadde den letteste ungdomstiden. Diktene er konsise og ganske lettilgjengelige og vil derfor egne seg ganske godt som gjenstand for tolking og analyse i skolen. For de interesserte tenkte tenkte jeg å dele diktet "Trøst" (forsiktig språklig modernisert av forlaget):

Trøst

Det er en trøst for all den kval
som jorden rommer:
i dødens dal
hvert skrik forstummer.

Der bier bot for all den kval
vi lider alle:
den herre død
vil engang kalle.

Er dine sorger uten tall,
de dog vil glemmes:
i jorden skal
du engang gjemmes.

Norgeshistoriens lengste novelle?

2010-10-14T14:54:00.000+02:00

Novellebegrepet har vist seg notorisk vanskelig å definere. Hvor går overgangen mellom roman og novelle? Kaoset rundt dette viste seg da jeg i dag leste "Fru Marta Oulie" av Sigrid Undset. Denne romanen tar ca 80 sider i boken. Men boken er en del av et samleverk, og en annen bok er med i dette bindet, det forlaget kaller "fire noveller"; novellesamlingen "Den lykkelige alder". Der viser det seg at det er en novelle med som heter "En fremmed". Den er ikke mindre enn 102 sider lang! Dermed får man den merkelige situasjon at forlaget har gitt ut flere bøker i samme bind der den ene boken kalles "debutroman", og er ca 80 sider lang, samtidig som man mellom de samme to permene har en novelle som er 102 sider lang. En annen novelle, "Drøm", er på 84 sider. Det sier vel sitt om at novellesjangeren er vanskelig å definere. Uansett: Kjenner du til noen annen novelle på norsk som er lengre?

Fru Marta Oulie

2010-10-14T14:38:00.001+02:00

I dag har jeg endelig fått lest en roman av Sigrid Undset etter at jeg nådde moden alder. Da tok jeg like godt debutromanen Fru Marta Oulie fra 1907.

I grunnen var det ingen dårlig roman. Mannen til hovedpersonen får tuberkulose, og hun bedrar ham med sin fetter samtidig. Så dør mannen til slutt (etter å ha omvendt seg og funnet fred på dødsleiet). Martret av blant annet samvittighetsnag klarer hun ikke å slå seg til ro med fetteren Henrik, og hun avviser hans tilnærmelser og ønsker om at de skal gjenoppta forholdet.

Boken bærer preg av tiden den er blitt til i gjennom sin hang til melodrama. Samtidig kan Marta Oulie fremstå som en ganske moderne kvinneskikkelse. Til tider er hun temmelig kynisk (men ikke alltid), og drømmen om det store, lidenskapelige erotiske forholdet som kan heve en over hverdagens gråe slør, skinner tydelig gjennom i romanen.

Et annet interessant aspekt ved romanen er at den tar opp temaet tro, eller snarere det moderne menneskets mangel på tro, men det i en tid der det fremdeles var sjokkerende å innrømme at man faktisk ikke trodde på Gud. Mannen hennes, Otto, synes i begynnelsen å ha en tro som preges av overgangen til et etter-kristent samfunn:

Det var hans sunne fornuft som hadde gjort opprør: han ville ikke kritikkløst tro det som andre lærte ham. Han kritiserte enda temmelig skarpt. Men se på kristendommen som en religion på samme måte som alle andre religioner, var ikke falt ham inn. Og han sluttet med å si "Men jeg tror da på Gud, kan du skjønne.

Undset omvendte seg senere til katolisismen, og det er nesten som å lese en bekjennelse om hennes egen lengsel etter en sikker tro når hun legger disse ordene i Marta Oulies munn:

Somme tider lenges jeg selv efter å tro. Jeg ønsker jeg kunne kaste det fra meg alt sammen - sorgen over det meningsløse liv og ulykken, som er uopprettelig - og tro at det var en mening med det alt sammen, og en frelse. Men jeg kan ikke. Man må jo gi slipp på sin egen sunne fornuft for å tro på en kjærlig Gud bak dette - og sin simpleste ærbarhetsfølelse for å kunne bille seg inn dette om den saliggjørende anger.

Lengselen etter meningsfylte liv og forhold er kanskje den viktigste tematikken i boken, og slik sett er den aktuell i dag. Boken er moderne også på den måten at Marta Oulie agerer som rent driftsvesen til tider, jf. følgende utsagn:

Otto så ikke på vårt forhold den gang sånn som jeg. For meg var det bare erotikk; men for ham var det på samme tid en forferdelig alvorlig forpliktelse.

Dette er jo datidens kjønnsroller byttet tvert om, og slik sett var nok boken en liten brannbombe. Ellers er det slik jeg ser det noe uforløst og usannsynlig ved Marta Oulies person. På den ene siden er hun en uskyldig bokorm av en 22 år tidliggammel overlest ungpike, på den andre siden blir hun plutselig den store kynikeren når det kommer til forholdet til Otto. Men boken er absolutt lesbar, og med sin korte lengde (under 90 sider) er den ganske lettilgjengelig. Den er nok en veldig grei førstebok for den som ønsker å gjøre seg kjent med Undsets forfatterskap.

Hva med hedningene før Jesus?

2010-10-10T14:54:00.001+02:00

I år underviser jeg i religion og etikk. Det fører til at mange interessante problemstillinger knyttet til tro kommer opp i klasseromsdiskusjoner. Ett av disse kom opp for ikke lenge siden: Hva skjer med ikke-jøder (hedninger) før Jesus døde på korset (eventuelt før pinsedag). Skal disse gå evig fortapt? Eller har Gud en annen plan? Eller kan vi ikke vite?

Det er to bibelvers jeg synes er relevant å trekke frem i denne sammenhengen; Romerne 3, 25-26 og Apostelgjerningene 17, 30-31. Sitatene er hentet fra nynorskbibelen fra 1938:

Fra Romerbrevet: Honom synte Gud fram i blodet hans, som ein nådestol ved trui. Soleis vilde han syna si rettferd, av di han i sitt langmod hadde havt tol med dei syndene som fyrr var gjorde - han vilde syna si rettferd i den tidi som no er, so han kunde vera rettferdig og gjera den rettferdig som hev trui på Jesus.

Fra Apostelgjerningene: Fyrr hev Gud havt tol med vankunne-tidene, men no sender han menneski det bodet at alle, kvar dei so er, skal venda um, etter di han hev sett ein dag då han vil lata ein mann som han hev kåra til det, døma verdi med rettferd; og det hev han prova for alle med å reisa han upp frå dei daude.

Leser man versene fra Romerbrevet slik de står, synes de klart å indikere at Gud i sin tålmodighet har båret over med syndene som var begått før Jesus. Hvis dette skal bety at alle ble regnet rettferdige før Jesus, melder jo spørsmålet seg - hvorfor ikke bare fortsette med det. Flertallet tror jo ikke. Og hvis frelsesviljen er universell, virker jo Jesu offer helt bortkastet. Hvis prisen for at Gud vil vise sin rettferdighet i historien, er at det massive flertallet fra et gitt tidspunkt skal gå evig fortapt, vil nok mange si at dette gir et pussig gudsbilde (og en ditto soteriologi). Egentlig vil jeg si versene fra Apostelgjerningene reiser samme problemstilling, gitt at Guds overbærenhet innebærer at alle hedninger før Jesus ble frelst.

Men hva sier så bibelkommentarene? Jeg har to store bibelkommentarer i bokhyllen: Hendriksen og Kistemakers store kommentar om NT og Gæbelein et aliis over hele Bibelen. Disse er skrevet fra et konservativt teologisk standpunkt, og derfor er det ytterst interessant å se hvordan disse versene blir handsamet i disse kommentarverkene.

Selv er jeg litt i stuss over Hendriksens kommentar til Romerne 3, 25b (s. 134). Her indikeres det at Gud hadde "passed over" (interessant ordvalg - jf. pesach!), "overlooked" syndene begått "of his people (NB!)" før den tid "for the time being". "The merits of the cross reach backward as well as forward". Med andre ord synes her ordene å gjelde for troende i begge tidsaldre ("both dispensations"), noe som igjen synes å indikere at disse versene ikke gjelder hedninger. Jesu offer er simpelthen det offer som gjelder alle troende til alle tider.

I Gæbelein et aliis bibelkommentar er det Everett F. Harrison som kommenterer Romerbrevet. Hva får så han ut av samme skriftsted? Han tar heller ikke opp spørsmålet om hvorvidt dette bibelverset gjelder ikke-jøder. Snarere synes han som Hendriksen å mene at Jesu offer er det endelige offer og at Gud på en måte rent teknisk sett måtte bære over med syndene begått (av hvem, Harrison!?) fram til Jesu offerdød.

So far, so confused.

Hva så med versene i Apostelgjerningene? Simon Kistemaker unngår også å komme skikkelig inn på spørsmålet. Her siterer jeg fra s. 638-639:

"First, in his speech to the people at Lystra, Paul states that in the past God allowed the Gentile nations to live their own way of life [...]. That does not mean that God excuses the nations, for he holds them responsible their actions (Rom. 1:19-20). But when these Gentiles hear the proclamation of the gospel, their times of ignorance have come to an end. [...] If they hear the Good News but fail to repent, they forfeit God's offer of salvation and consequently suffer eternal punishment."

Så kommenterer Kistemaker Romerne 3, 25 i en sidekommentar:

"Second, in Rom 3:25 Paul writes that God tolerated the sins people committed in earlier times and thus overlooked them. But now that Christ has shed his blood for the sins of the people, God is ready to forgive these sins of the past, just as he forgives the sins of those people who repent and come to him now."

Her antydes det at Gud har oversett syndene frem til Jesus, selv om Kistemaker ikke trekker flere slutninger ann han vil (tør?) her. Hvis dette indikerer en universell frelse fra de som var så (u)heldige å leve før Jesus, melder spørsmålet seg igjen: Hvorfor kom Jesus til jorden da?

Richard N. Longenecker kommenterer Apostelgjerningene i Gæbelein et alii. Han virker også lite villig til å tenke konsekvens, men skriver blant annet at Gud overså avgudsdyrking i fortiden fordi han "has always been more interested in repentance than judgment". Her siterer han den apokryfe boken "Visdommens bok" (11, 23): "Fordi du makter alt, miskunner du deg over alle. Du bærer over med menneskenes synder så de kan omvende seg."

Strengt tatt synes jeg ikke noen av bibelekspertene her svarer helt på det teksten tar opp. Men det gås i alle fall et stykke i det å antyde at det er håp for menneskene som levde før Jesus.

For min egen del synes jeg disse versene kan overføres til debatten om unådde. Det tykkes merkelig at hvis en person var hedning sekundet før Jesus døde (eller før man fikk Helligånden pinsedag), så er vedkommende salig og motsatt hvis han døde sekundet etter. Dermed kan disse versene kanskje nyttes om unådde til alle tider (de som døde før Jesus, var det jo pr. definisjon, og jødedommen var ikke en misjonerende religion). Samme logikk bør dermed kunne gjelde alle som ikke har hørt - til alle tider.

Jeg innser at dette er problematisk med tanke på andre bibelvers (t.d. Rom 2, 12), men kanskje disse versene kan indikere at det er en spenning (uforløst) i Bibelen knyttet til denne problemstillingen. Hva mener du om dette interessante teologiske spørsmålet?

For H. V. (1901-1927)

2010-10-08T17:39:00.002+02:00

Et av de tristeste diktene jeg vet om, er "For H. V. (1901-1927)" av Weldon Kees. Det er noe med det nøkterne i skildringene som gjør at vi ser den store avgrunnen under den avdøde, trolig venneløse personen som for tidlig forlot denne verden. Og mange slike skjebner fins. Dette er også et flott eksempel på en type tragisk modernisme.

For H. V. (1901-1927)

I remember the clumsy surgery: the face
Scarred out of recognition, ruined and not his own.
Wax hands fattened among pink silk and pinker roses.
The minister was in fine form that afternoon.

I remember the ferns, the organ faintly out of tune,
The gray light, the two extended prayers,
Rain falling on stained glass; the pallbearers,
Selected by the family and none of them his friends.

Et tap for KrF?

2010-10-02T20:40:00.001+02:00

Etter mye press har Dagfinn Høybråten gjort det klart at han trekker seg som Krf-leder ved landsmøtet til våren. Jeg er ikke så sikker på at dette er det beste for KrF. Nå skal det riktignok innrømmes at etter den siste tidens medieståk og interne bråker det ikke så rart at Høybråten har mistet lysten til å fortsette. Kanskje var det ikke liv laga for ham som leder lenger.

Men har KrF andre som er like kunnskapsrike og som kan klare seg i debatter med Stoltenberg og de store kanonene i norsk politikk? Personlig er det ingen jeg umiddelbart ser i den rollen. Vi får se om den som tar over har de rette kvalitetene. Rent mediemessig står for meg Knut Arild Hareide frem som den mest talentfulle, tett etterfulgt av Inger Lise Hansen.

Like spennende fremover blir likevel veien videre for KrF. Skal de orientere seg mot venstre i norsk politikk? Er avstanden til FrP så stor at det er unaturlig å gå mot høyre? Vil det uansett utfall bli en splittelse i partiet? Hva er egentlig partiets sjel? Vil man være et parti som bevisst ligger på vippen og får gjennomslag for kjernesaker på den måten? Tiden vil vise, men for oss som interesserer oss for norsk politikk og KrF blir det spennende tider fremover.

Nå jubler toryene

2010-09-25T18:05:00.002+02:00

I dag skjedde en liten sensasjon i britisk politikk. Den yngste av Miliband-brødrene ble valgt til leder i Labour, og dette vil klart kunne bli en venstredreining for partiet. Trolig vil dette kunne virke fremmedgjørende for en del av velgerne i sentrum av britisk politikk. Jeg må si jeg er overrasket over dette valget. Den som jubler mest i dag, er nok David Cameron. David Miliband ville blitt en hard nøtt å knekke. Nå er det lett å kalle Ed Miliband for "Red Ed", og det har vist seg tidligere at kandidater til venstre i Labour har slitt med å vinne parlamentsvalg. Så får tiden vise hvordan Ed Miliband blir som leder. Så får tiden vise om vi nå får en ny æra i britisk politikk med Miliband-brødrene så sentrale i Labour, og med Ed som leder. Et spennende og overraskende valg var det uansett!

Tapte Liverpool med vilje?

2010-09-23T10:15:00.000+02:00

Det var mye rart i fotballen i går. Først tapte Rosenborg for Follo. Så presterte Liverpool å bli slått ut av Northampton, fra fjerde øverste nivå i engelsk fotball. Man må begynne å lure på om dette er bevisst, eller at man i alle fall ikke la all verden i kampen. Liverpool har en lang sesong foran seg der man skal prøve å komme inn i topp fire, samt prestere i Europa League. Da er det kanskje like greit å komme seg ut av enda en turnering, en turnering der man har lite å vinne, men mye å tape i form av skader og trøtte spillere. Hva tror du?

Norsk klubbfotball utfor stupet?

2010-09-22T18:38:00.001+02:00

Man kan begynne å lure på hvordan stoden egentlig er i norsk fotball når flaggskipet i klubbfotballen tapte mot et bunnlag på nest øverste nivå i en semifinale. Man kan liksom ikke tenke seg Rosenborg ha noe som helst å gjøre i europeisk fotball å gjøre når man taper mot Follo i en semifinale.

Men det er nesten blitt en tradisjon i Rosenborg å tape for lag fra lavere divisjoner. En kan nesten begynne å lure på om man gjør det med vilje. Skjønt denne gangen var det bare finalen igjen som ekstra kamp i et tett program, og da er det vel lite annet å skylde på enn at man er dårlig. Et godt tegn for klubbfotballen i Norge er dette uansett neppe, snarere tvert imot. Tidenes bragd, sier Arne Scheie. Tidenes skandale?

Thales, Anaximander og urstoffet

2010-09-21T09:44:00.001+02:00

Et av de første problemene som ble tatt opp i den greske filosofien, var urstoffet, opphavet til alle ting. Det som sikrer Thales fra Milet (kjekk kar, ligner litt på Sean Connery, ikke sant), førsteplassen i Vestens filosofihistorie, er at han ikke henviser til mytologi for å forklare verden, men naturlige, etterprøvbare fenomener.

For Thales var urstoffet vann, alt var dannet av vann. Grunnet blant annet iakttagelser av fossiler langt inne i landet, var det for ham logisk at urstoffet var vann.

Anaximander resonnerte strengt logisk. det som ligger til grunn for alle ting, kan ikke ha de egenskapene vi kjenner til (varme, kulde, hardhet etc.), men det må kunne opptre som det noen ganger. Urstoffet må ha alle egenskaper i seg som potensial, derfor valgte Anaximander ordet apeiron for urstoffet. Dette ordet betyr "det ubestemte" eller "det som er uavgrenset".

Hvorfor oppstod filosofien i Hellas?

2010-09-21T09:35:00.001+02:00

Mange har lurt på hvorfor filosofien oppstod i det gamle Hellas. Stigens eminente filosofihistorie gir svar på dette også, heldigvis. Det er først viktig å huske at filosofi går ut på å bytte ut mytiske forklaringer (mythos) med forklaringer basert på tenking, argumentasjon og empiri, eller fornuft (logos). Men hvorfor skjedde dette i Hellas og t.d. ikke Spania? Hvorfor sluttet man å forklare stormer og epidemier som gudenes vrede der og ikke andre steder?

Stigen peker på geografi (at det oppsplittede Hellas vanskeliggjorde despoti med en enehersker, men førte til oppståelsen av mindre, selvstendige bystater). Ett annet aspekt er visstnok språket. Det for meg viktigste momentet er at grekerne var det mest farende folket i Middelhavet. Det å reise rundt og se mange folks ulike seder og skikker fører til en forståelse av at hva som er sant, er avhengig av tid og sted. Mon tro om ikke de gamle grekerne fikk en ubehagelig kjensle av anomi på reisene sine? Trolig skjedde det noe lignende som har skjedd i Vesten etter pluraliseringen: Luksusen av å ta eget syn for gitt, eksisterer ikke lenger i relativismens verden. Dermed lå det åpent for å finne andre forklaringsmåter enn den mytiske, forklaringsmåter som var gyldige uansett skiftende seder og skikker.

Filosofi

2010-09-21T09:24:00.000+02:00

Jeg underviser i religion og etikk dette skoleåret. Det er fire år siden sist, og det er en del nytt i faget. Med stor skrekk har jeg lagt merke til at filosofi og viktige filosofer er blitt en del av faget. Uhu! Dermed har jeg ikke noe valg lenger: Jeg må lese meg opp i filosofi. I dag har jeg derfor sittet litt med begynnelsen av Stigens filosofihistorie.

Hva er filosofi, sånn egentlig? Stigen gir oss svaret: Det er forsøk på å gi begrunnede svar på de spørsmål ved tilværelsen som angår oss og berører oss mest, og - kan man legge til - som derfor er av størst betydning for mennesket. Hvilke spørsmål skal det så være? Stigen gir mange eksempel på slike, og her er noen:

Hva er grunnlaget for alle tings eksistens?

Har universet noen begynnelse eller ende?

Skjer alt med nødvendighet?

Hvordan får mennesket sine forestillinger?

Hvilke er de lover tenkingen må følge i begrunnelser og bevisføringer?

Hvordan oppnår mennesket sikker viten?

Hva er meningen med livet?

Hva slags liv gir mennesket mest lykke?

For de som skulle være interessert i filosofi, kan jeg her bekjentgjøre hvilke fem (seks) filosofer læreboken i religion og etikk tar opp til handsaming: Platon, Aristoteles, Kant, de Beauvoir, Konfutse og Gandhi (én av disse to, selv vil jeg nok bytte ut begge av disse med Nagarjuna). Har du en yndlingsfilosof? Det har ikke jeg!

Er Gymnaslærer Pedersen for vanskelig for elevene?

2010-09-19T12:47:00.003+02:00

Som ledd i min gjerning som norsklektor i den videregående skolen avsluttet jeg i går min årlige gjennomlesning av Dag Solstads store roman "Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land". Mange elever påstår at denne er for vanskelig for dem. Norske attenåringer er ikke modne for slikt. Mulig det, mulig det.

Selv sitter jeg igjen med en gjennomgripende rystelse etter å ha lest romanen, en rystelse trigget av min bedehusbakgrunn, en rystelse trigget av det faktum at romanen satte mange av mine opplevelser knyttet til bedehus-Norge i et avklart lys, et lys jeg gjerne skulle vært foruten, da det på subtilt vis pekte på aspekter ved min egen personlighet og dens forhold til bedehus-Norge jeg gjerne skulle vært spart for, et lys som sier utrolig mye om det å være menneske i en verden som på mange måter må fortone seg som ytterliggående tom og meningsløs, og rystelsen knyttet til dette, uerkjent, kan kanskje være med på å forklare at sekulariserte mennesker oppsøkte bevegelser av typen AKP (m-l), Werner Ludals fedres sønner trenger noe mer for å forklare sin lidelse enn lidelsen per se, hvis ikke blir det hele meningsløst, og kan intet gjøres med Werner Ludals bakgrunn, ei heller i ettertid, som en forklaring på en tapt barndom, blir verden intet annet enn en avgrunn. Og denne avgrunnen var det Nina Skåtøy, en puritaner par excellence, men som var fri i forhold til sin puritanisme, frivillig, trolig kaldt og avklart, kastet seg ned i da realitetene gikk opp for henne.

Det religiøse språket som gjennomsyrer romanen er meget gjennomført, og for den som kjenner til bedehus av den isolerte og depressive "verden er fæl og ute etter oss"-typen, er det så lett å kjenne igjen talemåter og personligheter i Solstads roman, overført på et sekulærmessianistisk prosjekt. Og lengselen etter å kunne være et vanlig menneske, gjøre som alle andre, i all åpenhet, med god samvittighet, var fascinerende skildret og ekstremt gjenkjennbart.

Selv håper jeg mine elever, særlig skoleslaget tatt i betraktning, ikke kjenner den samme lammende rystelse jeg selv kjenner på i dag. Og jeg er ganske sikker på at de ikke gjør det. Kanskje er Solstad for kompleks selv for unge mennesker som presumptivt skulle være i stand til å gjenkjenne en del skjulte strukturer og mønstre fra egen bakgrunn i teksten.

For min egen del har jeg aldri sett bedre uttrykt hvordan det er å være Jehovas vitne enn i denne romanan. Den samme følelsen av å være en isolert sekt, fascinasjonen ved tortur med alle modernitetens uhyggelige hjelpemidler og det å selge et blad med et budskap verden totalt gir blaffen i og forakter, viser seg igjen i boken på en uhyggelig presis måte. En sekts indre liv er mesterlig avtegnet i romanen (de rette bedehusene kan fort bli sekteriske i sitt vesen), og selv kan jeg huske tilbake på en eller flere Nina Skåtøyer i mitt eget liv. Men de har ikke hoppet ned i dypet. Det aller verste som kan sies om dem er at de er blitt som Werner Ludal: samboere og mennesker som trives i den norske velferdsstatens koselige normalitet. Tatt i betraktning av hva romanen gjorde med meg denne uken, blir spørsmålet i overskriften av infinitesimal betydning.

På samtale hos en luthersk prest

2010-09-18T21:28:00.000+02:00

Fru A: Jeg skulle så gjerne få til å tro på Gud. Jeg er ensom og har gjennomskuet verdens tomhet. Jeg trenger sånn mening og gudstro for å få dette til. Hva skal jeg gjøre? Hvorfor får jeg ikke til å tro?

Presten: Det må være fordi det er noe grunnleggende galt med din person. Vi tror ikke på predestinasjonslæren, så vi må mene at alle genuint søkende mennesker som ønsker samfunn med Gud, får det, selv om det er litt rart med tanke på vårt syn på mennesket som ytterst syndig. Men statskirken i landet mitt er luthersk, og jeg har en familie å fø på, så da får man svelge noen logikkens kameler. Men tilbake til det du spurte om: Ett eller annet ved din person må være grunnleggende galt siden det ikke behager Gud å gi deg noen tro eller eventuelt svare på dine bønner.

Fru A: Du skjønner visst ikke. Jeg vil tro. Jeg ønsker samfunn med Gud. Men jeg tror ikke på Ham, og da kan jeg ikke be til Ham.

Presten: Det er heldigvis ditt problem og ikke mitt. Jeg har i grunnen intet annet å svare enn det jeg sa. Trolig er du forherdet, og grunnene til det vet du bedre enn meg.

Fru A: Men hva er det som gjør at jeg, og ikke andre mennesker har dette draget ved personligheten som gjør at jeg ikke får til å tro?

Presten: Det er så godt å få hvile i at det er noe jeg skal slippe å tenke på, og at troen er et mysterium.

På samtale hos en calvinsk prest

2010-09-18T21:18:00.001+02:00

Fru A: Jeg skulle så gjerne få til å tro på Gud. Jeg er ensom og har gjennomskuet verdens tomhet. Jeg trenger sånn mening og gudstro for å få dette til. Hva skal jeg gjøre? Hvorfor får jeg ikke til å tro?

Presten: Det er intet å gjøre. Gud har fra evighet av forherdet dem Han vil, og gitt tro til dem Han vil. Vil Han ikke at du skal tro, kommer du ikke til å få noen tro. Du er forherdet av den evige Gud. Men den lille tiden du får på jorden, er å regne som en allmenn nåde. Pris deg lykkelig for at din allmenne nåde ikke er å sulte langsomt i hjel, slik det er for flertallet som er forherdet.

Fru A: Du skjønner visst ikke. Jeg vil tro. Jeg ønsker samfunn med Gud. Men jeg tror ikke på Ham, og da kan jeg ikke be til Ham.

Presten: Det er heldigvis ditt problem og ikke mitt.

Nok en kandidat til tidenes mest oppskrytte film...

2010-09-14T18:01:00.000+02:00

I dag har jeg sett "Terminator 2". Vel, der er vel kroneksempelet på en film som har det meste når det gjelder spesialeffekter, men kanskje ikke så mye annet? For oss som ikke digger spesialeffekter, blir filmen kjedelig og langdryg. Heldigvis var det nøgden med sjanser til å trykke på "fast-play"-knappen. Personlig synes jeg den første filmen var tightere. Der var Arnold mye mer troverdig også, som ond terminator.

Jeg skjønner for så vidt at dette er en film som er regnet som en klassiker. Visst er effektene gode, men ellers har denne filmen for meg veldig lite å by på, og den rettferdiggjør ikke at noe menneske skal bruke nesten to og en halv time på å komme seg gjennom den. Den er i alle fall ikke verdig material til å ligge så langt oppe på imdb.com sin liste over toppfilmer.

Men det er dette med smak og behag da. Jeg ser mange kommenterer at denne filmen er dyp, noe jeg ikke ser. Kanskje er det jeg som liker sjangeren og derfor ikke klarer leve meg inn i filmen? Skjønt jeg har likt mange sci-fi-filmer før. Men de er gjerne av den litt eldre garden, men ekstremt mye mindre skyting, bråk og ståk. Var det forresten flere enn meg som syntes guttungen som var med i filmen, var utrolig irriterende?

Det teologiske sitatet 110910

2010-09-11T20:22:00.000+02:00

Ifølge kristen teologi er alle mennesker av uendelig verdi og skapt i Guds bilde. Men det er en spenning knyttet til dette. Etter syndefallet og tilhørende arvesynd er nemlig mennesket regnet som høyst feilbarlig og ikke verdig frelse - og i protestantismen kan man nesten spore noe som kan minne om menneskeforakt når menneskenes syndighet skal beskrives. Dette sitatet er fra den helvetiske konfesjon II, kapittel 8:

"We understand original sin to be the native corruption of man which has passed from our first parents to us; through which, being sunk in depraved desires, averse to good, inclined to every evil, full of every wickedness, of contempt and hatred of God, we are unable to do or even think any good whatever."

Ut fra et slikt menneskesyn er det ikke rart at predestinasjonslæren kunne oppstå - hvordan kan det ellers skje at et menneske i en slik grunntilstand skulle begynne å tro annet enn gjennom aktiv intervensjon og implantering, totalt uten menneskelig medvirkning, fra Guds side?

Enda en kandidat til tidenes mest oppskrytte film...

2010-08-22T16:44:00.000+02:00

Folk må tro jeg hater film, men det gjør jeg ikke. Men mange av "klassikerne" er etter mitt syn ikke så bra som man skal ha det til. I dag har jeg sett et typisk eksemplar av arten; "The Sound of Music".

Klisjéer galore, kjedelig musikk, stereotypier, handling på grensen til det idiotiske, enkel moral etc. Kan det bli stort verre? Når det hele varer nesten tre timer, gjør ikke det saken bedre, spør du meg. Og familien von Trapp kom forresten egentlig heldig fra det sammenlignet med andre familier under krigen.

Kanskje jeg er en sur type som ikke klarer å digge det glade og enkle i filmen. Kanskje min notoriske umusikalitet og dertil hørende skepsis mot musikaler gjør seg gjeldende. Uansett: Jeg klarer ikke å se storheten i denne filmen. Jeg sier ikke filmen er dårlig, men noen ganger går filmer og bøker rett og slett ut på dato! 4/10

Drittsekk eller offer for komplott?

2010-08-22T11:11:00.001+02:00

Jeg er litt i stuss om hva jeg skal mene om Wikileaks-saken. Julian Assange mener seg utsatt for et komplott, satt i scene av for eksempel Pentagon. Og med de mektige fiendene han visstnok har, er det kanskje ikke rart om han blir det.

I alle fall kommer konspirasjonsteoriene til å hagle helt til det eventuelt kommer frem hvem disse kvinnene er. Agenter? Eller uheldige kvinner som møter en mann som ikke er så bra? Selv nekter de for å være deltagere i et komplott. Uansett har kvinnene anmeldt ham for det de mener er overgrep, og de sier de ikke er agenter.

Hvem vet - kanskje kvinnene er en del av et komplott for å gi Wikileaks enda mer oppmerksomhet ? Jeg tviler på det, men det er alltid spennende med konspirasjonsteorier. Det skal bli spennende å følge denne saken - og Wikileaks' virksomhet - fremover.

Det teologiske sitatet 210810

2010-08-21T12:12:00.001+02:00

I går begynte jeg så smått på Walter Rauschenbuschs "A Theology for the Social Gospel" (1917). Foreløpig er jeg bare kommet til innledningen, men det virker som en spennende bok. Som leseren kanskje skjønner, er Rauschenbusch sentral innen det som kalles "Social Gospel Movement", og i innledningen kommer noen bredsider mot tradisjonell teologi. Det skal bli spennende å lese kapitlene om eskatologi, synd og forsoning. En retning som er såpass dennesidig har kanskje et annet syn på slikt enn tradisjonell teologi? Her er uansett dagens teologiske sitat (fra side 15):

"Theology is the esoteric thought of the Church. Some of its problems are unknown and unitelligible except where the Church keeps an interest in them alive. Even the terminology of theology is difficult for anyone to understand unless he has lived under church influence for years."

Vi tåler ett til også (s. 12-13):

"When people have to be indoctrinated laboriously in order to understand theology at all, it becomes a dead burden."

Dette er noe å tenke på for alle med interesse for teologi og kristenliv!

Ny kandidat til tidenes mest oppskrytte film?

2010-08-15T21:57:00.001+02:00

Jeg har i det siste blogget litt om dette med å være tidenes mest oppskrytte film. For litt siden antydet jeg "Titanic", men i dag har jeg funnet en kandidat som også kommer høyt, men dog kanskje ikke helt, opp: "De syv samuraier".

Jeg vil tippe at dette er en film som er kjent for de fleste. I motsetning til "Titanic" er denne ranket helt i toppen på imdb.com sin liste, den har sågar vært på førsteplass på listen. Da skal dette per definisjon være en helt ultimat film, noe som ikke i samme grad kan kreves av "Titanic".

Og i et slikt perspektiv må jeg si denne filmen skuffet noe. For det første er det lengden. Tre timer og 26 minutter er rett og slett for langt for meg. Historien er langdryg og hadde blitt mer intens med en kortere lengde. Javisst er skuespillerprestasjonene gode, og tematisk tar filmen seg opp på slutten, men dette er bare ikke så genialt som man skulle tro ut fra imdb.com. Filmen er for all del brukbar, men ikke fantastisk.

Som mange sikkert vet, er "The Magnificent Seven" en slags kopi overført på amerikansk jord. Og jeg likte faktisk den bedre. 7-6 til den amerikanske versjonen, tro det eller ei. Skal du se noe bra og ikke så langdrygt av Kurosawa, sjekk gjerne ut "Yojimbo" eller "Throne of Blood" (Macbeth i en slags japansk versjon).

Bessie Smith - St Louis Blues

2010-08-12T21:26:00.000+02:00

Bessie Smith var en av de store kvinnelige bluessangerne på 20- og 30-tallet. Selv om mye kan sies om henne som person, har hun inspirert mange senere artister, og mange ser på henne som en av de absolutt største i bluesens historie overhodet. Her er et sjeldent videoopptak av henne:

De rødgrønne vinner valget i 2013, master eller ikke

2010-08-07T12:35:00.000+02:00

Make no mistake. Jens Stoltenberg er en dreven valgkamp-politiker, og vet å spille på frykten til trygdede, offentlig ansatte og folk som generelt ikke liker endring. Så lenge det er oljepenger å dele ut, vet han hvordan valget skal vinnes. Er det nødvendig, snur han i monstermast-saken. Å vinne valg betyr alt.

Positivt er det uansett at det synes som man kan påvirke politikere dersom presset er stort nok, selv et så maktvant parti som Arbeiderpartiet er altså ikke upåvirkbart. Men jeg tror nok mastene blir bygd uansett. Når alt kommer til alt, er trygden, trygge jobber i offentlig sektor og vissheten om at man ikke trenger å omstille seg, viktigere for de rødgrønnes kjernevelgere enn noen master i Hardanger. Kynisk sett bør Stoltenberg få i gang byggingen fort, slik at det blir lite bråk rundt det i 2013. Han kan heller ikke risikere strømbrudd i Bergen, for der bor det mange velgere.

Det eneste fornuftige å gjøre hvis mastene bygges, er å gi Hardangerregionen en skikkelig kompensasjon for tapet som mastene fører til. Her er Hardangertunnel (Kvamskogtunnel) og generelt en skikkelig satsing på samferdsel i regionen et åpenbart alternativ. Det ville sukret pillen for nærlingslivet i regionen.

Men den unike naturen ville vært like skadelidende, og det er ille uansett hvordan man snur og vender på det.

Vestlandet som egen stat? Eller Østlandet som egen stat?

2010-08-06T09:49:00.001+02:00

Professor Iver B. Neumann viser liten forståelse for motstanden mot kraftlinjene i Hardanger. De må legges et sted, sier han. Han sier også at det "finnes ikke noe land i verden hvor periferiene får mer penger fra hovedstaden enn i Norge. Så sinnet forteller vel mer om lokale identiteter enn innsikt i politiske prosesser".

Så massive pengesummer overføres fra hovedstaden? Hm... Hvor stor kontinentalsokkel har Østlandet egentlig? Eller hvor mange oppdrettsanlegg? Hvor befinner ressursene Norge lever av, seg?

Sannheten er selvsagt at på grunn av oljen overføres enorme pengesummer fra periferien til Oslo. Og Vestlandet bidrar nok mest her. Det spørs om ikke professoren viser noe manglende forståelse for økonomi her? Allikevel har Vestlandet en veistandard østlendinger aldri ville funnet seg i. Og tro meg: Hadde Oslofjorden sett ut som Hardangerfjorden, ville aldri slike master blitt satt opp.

Arbeiderpartiets maktarroganse møter en vegg?

2010-08-05T16:00:00.002+02:00

Folk flest er mot byggingen av monstermastene i Hardanger. For en som bor i Hardanger, er dette veldig gledelig å se. Så vil tiden vise om regjeringen nå faktisk tør å gjøre det de har bestemt, eller om de blir tvunget til et ydmykende og pinlig tilbaketog.

Uansett: Hvis mastene bygges, representerer det et så stort verditap for regionen Hardanger at det latterlige plasteret på såret regjeringen presenterte (hundre millioner til satsing på - ironisk nok - turisme), må erstattes av et større. Enten må det satses kraftig på samferdsel i regionen (for å knytte den nærmere Bergensregionen og dermed øke skatteinntektene og tilflytningen), eller så må man finne på noe annet. Kvamskogtunnel er det klart beste som kunne hendt for regionen.

Jeg tror kanskje ikke reaksjonene hadde vært like sterke om folk hadde følt regionen fikk en rimelig "erstatning". Men for all del: Mastene er mildt sagt ikke fine, og det vil være utrolig rart hvis en regjering våger å foreta et slikt inngrep i selveste nasjonalromantikkens arketypiske landskap. Vi får se om dette blir et nytt Alta.

Den mest oppskrytte filmen endelig funnet?

2010-08-04T20:50:00.001+02:00

For litt siden skrev jeg om hva som kunne være den mest oppskrytte filmen i historien. I kveld har jeg kommet (eller lidd) meg gjennom (dels ved hjelp av "fastplay") det som må være en åpenbar kandidat: "Titanic" fra 1997.

Jeg sier ikke at dette er en direkte elendig film. Men den varer tre timer, er melodramatisk, og full av klisjéer. I tillegg har den en kjedelig og langdryg rammefortelling parret med mye bruk av spesieleffekter. Apropos langdryghet: Filmen varte tre timer, noe som er helt unødvendig og forlenger lidelsen.

Jeg har sett en del filmer og ofte blitt skuffet. Nå er jeg blitt vant til å tenke at jeg blir skuffet når jeg skal se moderne klassikere, så i dette tilfellet ble det omtrent som ventet. Men med tanke på hvor mye penger og skryt denne filmen har frembrakt, er det ikke tvil hos meg at den kommer særdeles høyt på listen over mest oppskrytte filmer i historien. Det eneste formildende er at historien er ganske godt fortalt. Og på en måte er den ikke så ekstremt oppskrytt med tanke på at den enorme mengden som har gitt poeng til denne filmen på imdb.com har den et godt stykke unna topp 250.

Det teologiske sitatet 010810

2010-08-01T14:26:00.001+02:00

Kenneth Hagin var en sentral figur innen det man kan kalle trosbevegelsen eller "The Word Faith Movement". Ulf Ekman har studert hos Hagin.

I det eminente verket "The Kingdom of the Cults" viser Richard Abanes hvordan Hagin tydelig stiller seg på siden av tradisjonell kristen tro:

"The believer is as much an incarnation as was Jesus of Nazareth."

Dette er hentet fra "The Incarnation" i "The Word of Faith" fra desember 1980, og det trenger vel ingen ytterligere kommentar.

Et slags farvel til engelsk fotball?

2010-07-30T14:59:00.000+02:00

Neida. Jeg kommer fortsatt til å følge med. Men jeg har bestemt meg for ikke å skaffe kanalpakken som ville brakt engelsk fotball foran godstolen min denne sesongen. Det tar rett og slett for mye tid.

Jeg har også begynt å irritere meg over at sport får så stor plass i mediebildet. Og ikke minst har jeg begynt å irritere meg over at folk som sparker en ball, tjener så mye som de gjør og nesten blir behandlet som guder.

Fotballklubber blir mer og mer storbusiness og får mindre og mindre tilknytning til stedene. Spillerne er leiesoldater som går dit det er høyest lønn, ikke "local lads" som dør for klubben sin. En del av sjarmen med fotballen er dermed borte.

Det blir nok et savn å ikke ha engelsk fotball tilgjengelig denne sesongen, men utviklingen er blitt slik at det ikke er det samme som før for min del. Kanskje jeg er blitt eldre og klokere også? Og ut fra et "simple living"-perspektiv er det bare bra. Masse tid blir frigjort til annet!

Det teologiske sitatet 220710

2010-07-22T23:06:00.000+02:00

Vel, dette er kanskje ikke et teologisk sitat, men det er hentet fra en polemisk bok mot liberalteologien, "Christianity & Liberalism" (1923) av J. Gresham Machen. Som et motargument om at det man tenker om teologi og religion i dag per definisjon er bedre og mer opplyst fordi tankene er mer moderne og mindre fordomsfulle enn eldre tanker, kommer Gresham Machen med et utsagn jeg etter å ha sett mange nye filmer og lest moderne litteratur (kontrastert med eldre) kan skrive under på (selv om det selvsagt kan synes forenklet):

"On the contrary, the condition of mankind is such that one may well ask what it is that made the men of past generations so great and the present generation so small."

Litt tidligere skriver han dette: "Material betterment has gone hand in hand with spiritual decline".

Er det noen som kjenner seg igjen?

Den mest oppskrytte filmen

2010-07-21T22:41:00.000+02:00

Som novise i filmverdenen kjøpte jeg i begynnelsen nokså ukritisk inn filmer som var kjente og opphypede (kreativ tilpasning av lånord, ikke sant?). Skuffelsen kan være ganske gedigen når filmer som er skrytt til himmels viser seg å være fylt av plattheter og idiotier. Etter hvert har det gått opp for meg at forskjellen i poenget med film og hva som konstituerer underholdning (i den grad det å bli underholdt er et mål) kan divergere i ganske stor grad mellom meg og folk flest. Men noen ganger er det slik at jeg tenker at en film er populær bare på grunn av rykte og stjernene som er med i den.

Selv har jeg ennå ikke noen opplagt kandidat til historiens mest oppskrytte film. En del av de øverst rangerte filmene på imdb.com er kjøpt inn og bestilt (men ennå ikke sett), derfor vil jeg vente med å konkludere. Hva med deg, kjære leser? Hva mener du er den mest oppskrytte filmen?

Den beste filmmusikken

2010-07-19T19:32:00.000+02:00

Som folk kanskje vet, ser jeg en del film "for tiden" (eller rettere sagt de siste årene). I går så jeg Bèla Tarrs spesielle film "Werckmeister Harmonies". Det er en meget spesiell film som mye kunne vært sagt om, men det som for meg var det store med den, var opplevelsen av den ultimate filmmusikken. Ingen annen musikk enn den fra dette klippet har gitt meg like mye, kanskje fordi den er så enkel. Den trigger mange utenomspråklige følelser hos meg. Det artige er at en annen stor opplevelse knyttet til filmmusikk var fra en annen av Tarrs filmer; "Damnation". Nyt!!

Sølibatskravet i den katolske kirken

2010-07-15T21:13:00.001+02:00

Sølibatskravet har vel neppe vært særlig populært og kanskje ikke alltid like flittig etterlevd blant katolske prester (beklager hvis jeg skulle støte noen nå). Da dette skulle innføres i Norge, var det neppe veldig godt likt av prestene, noe dette sitatet fra Canones for den norske kirkeprovins (datert (omdiskutert) fra 1152-1180) skulle vise:

"For at loven om avholdenhet, som er særlig nødvendig for dem som tjener ved alteret, skal bli mer oppfylt av geistligheten, bestemmer vi med apostolisk autoritet at kanniker ved bispekirkene verken skal gifte seg eller våge åpenbart (min utheving) å holde friller i sine hus."

Hykleriet var altså greit så lenge det skjedde i det skjulte. Det står intet om at de som i skjul hadde friller, skulle gi seg som prester. Dette sier vel også noe om at det var ganske vanlig at prestene hadde kvinner de levde sammen med.

Mer seriøst skal det bli spennendeå se om denne eldgamle praksisen vil endre seg i pakt med prestemangelen og nye overgrepssaker. Sølibatskravet er nemlig en kirkelig forordning som den kan gies dispensasjon fra.

Men det skjer neppe med dagens regime. I dag kommer det frem at Vatikanet mener at ordinasjon av kvinnelige prester er en forbrytelse mot troen.

Kvamskogtunnel nå!

2010-07-02T13:30:00.003+02:00

Så hendte det vi skjønte: Monstermastene skal bygges i Hardanger. Som innflytter til Kvam, den kommunen som blir mest berørt, kan jeg ikke si annet enn at det er litt ille at det helt unike landskapet her skal ofres til fordel for Statnett. Men nå er det gjort, og det er liten grunn til å tro at det blir endring på vedtaket.

Det jeg er mer opptatt av, er kompensasjonen til de berørte kommunene. Det snakkes om at de skal få 100 millioner kroner, en sum som i dag er ganske lite og slett ikke kan oppveie tapet. Hvorfor skal forresten reiselivet styrkes når det unike landskapet dels raseres? Slik jeg ser det, betyr mastene et så stort tap i turistsammenheng at regionen må knyttes nærmere Bergen gjennom pendling. Med andre ord er den eneste reelle kompensasjon som kunne ha monnet, Kvamskogtunnel. Da hadde regionen blitt knyttet til Bergen, man kunne økt Bergens omland med tanke på tomtearealer etc., og det hadde vært en reell erstatning for tapet regionen, og særlig Kvam nå må lide (skatteinntektene til kommunen ville økt gjennom pendling). Og den tunnelen kunne Statnett vært med å spleise på!

Ypperlig sovemiddel

2010-07-01T20:20:00.001+02:00

Som noen kanskje vet, har jeg ikke det letteste forhold til søvn. Men nå har jeg i det minste funnet et innsovingsmiddel som funker bra, nemlig en bok. Poenget med en innsovingsbok er at den ikke må være så bra at den fenger for mye, men heller ikke for kjedelig. Den kan gjerne være tung språklig for å fremkalle søvnighet (slik at mye energi brukes på det å lese).

Så når jeg har lest meg ferdig med sengelektyre én, åpnes den nederst nattbordskuffen, og der ligger mesterverket. Oluf Rygh skrev 19 bind med tolkinger av norske stedsnavn (en ufattelig prestasjon), men i tillegg skrev han et forord og innledning til samme verk. Og det er denne boken jeg for tiden bruker for å komme inn i drømmeland. Boken er skrevet på dansk, noe som er perfekt med tanke på å være energikrevende i lesingen. Tittelen indikerer at det er tungt: "Norske Gaardnavne. Forord og Indledning", eller for å ta den fulle tittelen: "Norske Gaardnavne. Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revisjon. Udgivne med tilføiede Forklaringer. Forord og Indledning"

Dansk setningsbygning i datidens akademiske språkbruk (skjønt Rygh prøvde nok å være folkelig; setningene er kortere enn i mange andre bøker fra denne tiden) er tung, innholdet er ganske så kjedelig (spennende kan det i alle fall ikke kalles), så dette var et kupp i et søvnperspektiv. Noe annet som slår meg om kveldene, er at det er ufattelig at jeg gadd bruke 1,5 år av mitt liv på forsvunne gårdsnavne for å smykke meg med tittelen lektor. Men gjort er gjort.

Til slutt en smakebit fra mesterverket (noe det uten ironi er!). Her skriver Rygh om et særfenomen angående stedsnavn; at intetkjønnsord går over til hunkjønn i toponomastisk bruk:

"Med Hensyn hertil skal her kun mærkes det særegne Forhold, at Ord af Intetkjøn, naar de brugtes som Stedsnavne, i gammel Tid i Norge gik over til Hunkjøn. Saaledes bliver B e r g som Flertalsnavn til B e r g a r osv. Dette har holdt sig endnu i vore nuværende Gaardnavne. Man kan derfor i Regelen paavise Forholdet ogsaa i Tilfælde, hvor man ikke kjender Navnet i oldnorsk Form eller i denne kun har det i Genitiv eller Dativ, i hvilke Bøiningsformer Kjønnet ikke kan bestemmes i Flertal; den nuværende Udtaleform er nemlig i den allerstørste Del af Landet forskjellig i Flertal af Hunkjøns- og Intetkjønsord, saavel i ubestemt som i bestemt Form."

Gjesp!

Er det verdt det?

2010-06-27T23:11:00.000+02:00

Så skjedde det tragiske at flere norske soldater har mistet livet i Afghanistan. Andre land har opplevd store tapstall, derfor er for eksempel statsminister Cameron i Storbritannia opptatt av at styrkene skal ut før neste valg i 2015. Den politiske prisen kan etter hvert bli for høy.

Nå kommer kanskje en ny debatt i Norge om vår tilstedeværelse der borte. Jeg savner en debatt og mer informasjon i mediene om årsaken(e) til og nødvendigheten av den. Antagelig har det noe med et fortsatt nært forhold til USA å gjøre (som vel er viktig), men debatten om hva som oppnås, burde vært tydeligere. Legg merke til hvor lite det offentlige Norge brydde seg om veteranmarkeringen. Fokus må også rettes på senskadene til de som drar ut på oppdrag.

Uansett omfang er dette bare tragisk. Er vi blandet inn i et nytt Vietnam som bare kan bringe med seg tragedie og ikke resultater? Man legger til at den sparkede generalen visstnok har vært ganske pessimistisk med tanken på å lykkes, det samme er CIA.

Merkelig laguttak, Capello!

2010-06-27T18:22:00.003+02:00

Så er England ute av VM. Selv om det er skuffende, er det egentlig ikke spesielt overraskende. De har vært langt under pari i hele turneringen (bortsett fra deler av kampen i dag, og det skal sies at man selvsagt ikke vet hvordan det ville gått hvis Lampards mål hadde blitt godkjent, men det er nå så).

Man kan undre seg på hva det er som gjør at spillere som dominerer i verdens beste liga, faller igjennom mot tyske unggutter. Er de slitne etter en lang sesong? Kanskje. I alle fall har ikke Capello gjort jobben med å få spillerne til å fungere som et lag. Men det som slår en som merkeligst nå, er laguttakene hans. Hvorfor spiller Heskey så mye? Han er over middagshøyden og på benken i Villa. Lennon var skadet siden jul og var tydelig ikke i kampform de få kampene han fikk på slutten av sesongen i Premier League. Både Upson og Carragher var dårlige (midtforsvaret sjokkerte i dag!). Jeg savner t.d. en mann som Dawson, som etter min (kanskje noe partiske) mening har vært stor i år. Crouch burde også vært mye mer brukt. Med andre spillervalg i gruppespillet ville man trolig vunnet gruppen og sluppet å møte Tyskland nå.

Nå håper jeg at Capello nytter høvet til en storrengjøring i den engelske troppen. Villighet til å blø for drakten bør være første bud. Så spørs det om Capello får mulighet til å gjøre det, eller om det blir opp til en annen.

Den tapte sangen

2010-06-26T20:25:00.000+02:00

En gang jeg var barn, lå jeg og døste i mellomtilstanden mellom drøm og våken tilstand mens radioen var på. Da hørte jeg en melodi jeg i denne tilstanden syntes var uendelig vakker, men jeg fikk ikke med meg tittelen på den. Den skapte vakre drømmebilder, og melodien tæret seg i meg. Noe med lyden gjorde den helt spesiell. Så levde minnet om den vakre melodien i meg til det en gang var CD-salg på Platekompaniet, minst ti år senere. Og mens jeg lyttet gjennom noen CD-er, dukket melodien opp!

Det merkelige var at den ikke var like vakker når jeg endelig fikk lyttet til den igjen. Kanskje drømmebildene og den helt spesielle stemningen i drømmen er det som egentlig gjorde opplevelsen spesiell. Uansett var det artig å plutselig få høre igjen en tapt musikkopplevelse. Melodien heter "Viddene" og er fra "Dis".

Spotify

2010-06-25T21:43:00.000+02:00

Så er jeg også blitt litt high-tech (ironi). Men det er kjekt at spotify ble gratis, for der er det mye musikk å finne som ikke finnes i norske platebutikker, og det et klikk unna. For oss som ikke hører så mye på musikk og ikke trenger bry oss om tjuetimersgrensen, er det utrolig greit. En gammel slager som jeg fant igjen, er kjenningsmelodien til "Swing & Sweet", nemlig "Shades of Jade" med Lionel Hampton and His Orchestra. Nydelig!

Jeg er rystet!

2010-06-25T21:39:00.001+02:00

Ja, det er jeg. Etter en hendelse eller prosess jeg gikk gjennom for noen år siden, er jeg rystet i mitt innerste, og rystetheten er blitt en grunnleggende del av min personlighet.

Denne "hendelsen" har brakt meg til å reflektere over språket. Det var nemlig ingen hendelse, men ordet prosess blir også feil. Det er rett og slett ikke noe adekvat ord i språket som kan beskrive "det". Jeg søker et ord for en blanding av prosess og hendelse, som samtidig er en signifikant "hendelse" eller "prosess" i livet.

For ikke lenge siden leste jeg en bok om kvekerne (fascinerende bevegelse!). Der kommer det frem at særlig den liberale delen av kvekerismen har en meget sterk skepsis til språkets tilstrekkelighet til å utsi noe om Gud. Sett i lys av at jeg mangler nevnte ord ovenfor, blir det innlysende for meg at de har et poeng. Tenk på at små mennesker skal sette ord på det største og mest uutgrunnelige av alle mysterier gjennom språket. Det må bli mangelfullt og flikaktig på det beste. Kvekerismen har lært meg en økt skepsis til ikke å ordfeste Gud, men at det er umulig gjennom våre ord å utsi Gud presist. Jeg tror det menneskelige språket ikke er redskapet til det, og det er kanskje noe vi kan hvile i? Kanskje vi kan innse at vi ikke kan, skal eller må forstå mysteriet?

Jehovas vitner på døren

2010-06-17T10:45:00.000+02:00

I går kom Jehovas vitner på døren. Min kone takket høflig nei til et seminar med dem i Bergen. Straks jeg skjønte at Jehovas vitner hadde vært på døren, spratt jeg opp fra godstolen. Saken er den at jeg en gang studerte litt med dem og har en del kjennskap til teologien deres. Men nå har jeg ikke befattet meg med dem på mange år, og derfor har jeg ikke fått lest Vakttårnet på lenge. Ikke er det så lett å få tak i ute på bygden heller, så nå tenkte jeg at jeg skulle sikre meg et eksemplar. Dermed fikk vitnet en for ham sikkert absurd opplevelse. En mann kommer ut av døren og roper ham til seg (jager ham ikke vekk) og spør om å få Vakttårnet. I tillegg viser den ukjente mannen i døren genuin kjennskap til noen av de heller suspekte læresetningene selskapet propaganderer. Dette skjer vel kanskje en av tusen ganger for et vitne.

Ellers har selskapet fått "nytt lys" siden sist. De har foretatt en endring i læren om den siste generasjon (generasjonen som opplevde første verdenskrig) som ikke skal dø ut før Harmageddon. De har fått dette nye lyset (endring i læresetning) i løpet av de siste ti årene.

For en gangs skyld hadde ikke vitnet med seg Vakttårnet. Han skulle komme med det snart, sa han. Jeg sa at det ikke hastet, men det tok ikke mange minuttene før det ringte på døren. Jeg var kanskje litt stygg med ham når det gjelder læren om det tiltagende lys, men han virket genuint eksaltert da han gikk. Det er nok ikke for ofte folk faktisk interesserer seg for det han har å komme med. Så nå gleder jeg meg til å lese Vakttårnet som er i kjømden (de har egne blad om dogmer - mer studiemateriell - og dette hadde han ikke tilgjengelig, men jeg skulle få det senere) som skal forklare den siste doktrinære endringen (som var nødvendig - generasjonen som opplevde første verdenskrig begynner på bli ganske fåtallig!). Det er alltid artig når selskapet skriver om endringer uten at de bruker ordet selvmotsigelse.

Margaret Thatcher om sosialisme

2010-06-04T11:07:00.001+02:00

Som mange vet, er jeg noe så politisk ukorrekt som en tilhenger av Margaret Thatcher. Videoen viser henne på slutten av karrieren, da hun skulle gå av som statsminister. Filleristingen hennes av sosialismen midt i opptaket er imponerende og morsomt. Noen tenker sikkert at hun parodierer der, men jeg husker jeg leste en bok av Ayn Rand der hun viste til en undersøkelse blant amerikanske studenter på 70-tallet som viste at de heller ville at folk skulle være fattige, men like, heller enn at alle var "better off" men at det var store forskjeller. Så tankegodset er ikke så fremmed som man kan tro.

Hun var 65 år da opptaket ble gjort, men likevel full av vigør og energi. Tenk hvis vi kunne få en slik leder i dette landet, som kunne rydde opp i offentlig sektor, pensjonsveksten og trygdeveksten! Men det har vi ikke. Dermed blir vi et nytt Hellas om noen år.

Jeg råde vil alle

2010-05-21T21:49:00.001+02:00

Hør på denne fantastiske versjonen av "Jeg råde vil alle" med Arve Moen Bergset. Det er en utrolig sår skjønnhet i de norske folkemelodiene. Nydelig.

Jeg råde vil alle i ungdommens dager
at de dog i tide må tenke seg om.

Man kan ikke kalle de dager tilbake,

man ikke vite når Gud holder dom.

Når lyset blir utslukt og himlens dør blir lukt,

når dagen er omme og natten vil komme,

da er det for sent til å tenke seg om.

I dag når du hører den lokkende stemme,

Han ber deg å komme til Faderens favn.

Du ofte i hjertet Hans røst kan fornemme,

Han kaller deg stille og nevner ditt navn.

Omkved

Se, tiden den skrider og dagen den lider,

og solen alt rødmer mot tidenes kveld.

Det gjelder for alle på Herren å kalle,

det gjelder å gripe den salige del.

Omkved

Nilsen - uheldig eller udyktig?

2010-05-21T21:04:00.003+02:00

Etter å ha fulgt med i fotball en stund virker det på meg som ren uflaks kan koste trenere jobben. I kveld ble det klart at Steinar Nilsen er ferdig i Brann. Det er klart at tapet mot Fyllingen måtte få konsekvenser. Men har ikke laget hatt ganske mye uflaks også? Og er egentlig spillergruppen god nok til å kjempe i toppen? Rosenborg har hatt for vane å ryke mot lag fra lavere divisjoner uten at trenere er sparket av den grunn. Uansett skal det bli spennende å følge med Brann fremover, både når det gjelder spiller-, trener- og investorkabaler.

Christinas verden

2010-05-20T13:12:00.001+02:00

Noen malerier er mer fascinerende enn andre. Det lille jeg så av kunst i min barndom, var de bildene jeg så i en kunstbok mine foreldre vant i et lotteri. Men dette maleriet, "Christina's World" av Andrew Wyeth har hjemsøkt meg siden. Jeg vet egentlig ikke hva som fascinerte med det, men historien bak i alle fall fascinerende. Kvinnen på bildet er Christina Olson (1893-1968), som hadde en udiagnosert muskelsykdom. Wyeth så henne kravle nedover engen en dag, og det inspirerte bildet. Men det var Wyeths kone som var modell, og damen på bildet ser yngre ut enn 55, som Olson var da bildet ble malt. Wyeth så henne for seg som ung. Når det gjelder tematikk i bildet, ser jeg at det er flere forslag, og det er vel det som kjennetegner stor kunst, at det ikke kan settes på én formel. Hva synes du om bildet? Og hva mener du det handler om på et dypere plan?